Walking to Venice

Dere aner ikke hvor glad jeg er i stranden. Sol, sand og havet. Det er meg og jeg er det. Jeg savner LA så mye at det tripper i sjelen min av å tenke på at jeg snart skal tilbake. Det er virkelig plassen for å roe ned sjelen sin og leve livet. 


 

– – –

I dag har jeg styret rundt fra tidlig morgen, til nå? Jeg er fader ikke halvveis engang – æh.. Jeg kom meg innover til Oslo for å gjøre “noe jeg ikke kan fortelle” – hvert fall ikke enda (jeg vet dere hater at jeg sier det, men kontrakt er kontrakt). Likevel med titusen gjøremål går jeg rundt å surrer i grøten. Hvorfor. Hvorfor må det være så vanskelig å konsentrere seg om ting man må få gjort, men jeg konsentrerer meg 158% på ting jeg ikke trenger å gjøre. Jeg tvinger meg selv til prøve i det minste å få noe ferdig. Hadde dere bare visst hvor lenge jeg har brukt på å skrive dette innlegget, hadde dere hatt en anelse. Midt i et ord drar jeg frem mobilen og blir sittende i 1 time, før jeg tar å ruller 5 ganger over gulvet. Vasker hele leiligheten, baker en kake, drar på sats/elexia før jeg innser at jeg har stirret så lenge på TV’en at jeg har sett ferdig en hel film. Jup, bye. Nå trenger jeg å skaffe meg et liv. Vi blogges.

Siste innlegg