Den verste kvelden i mitt liv

Hvor skal jeg starte. Det er tydeligvis så utrolig mye som skjer om dagen at ikke engang jeg kan følge med lenger. Jeg har jo vært syk lenge nå, ikke har jeg klart å gjøre stort mye annet enn å faktisk ligge i sengen min. I går følte jeg meg litt bedre enn vanlig faktisk. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra legen, det var vel første dagen min ute av huset også. Hva annet enn å shoppe litt på senteret når man først er blitt litt bedre, også dra innom å kjøpe pizza etterpå for å ha en litt koselig kveld? Men neida, da vi kommer inn døra med nystekt pizza for å sette oss nede, skal vi opp for å hente hundene mine (de tørr ikke gå i trappene). Da jeg står nede hører jeg Chanel hyle, jeg merket på hylet hennes at det var noe galt så jeg slipper alt jeg har i hendene og løper opp til henne. Hun piper og piper mens hun prøver å komme seg bortover til meg. Jeg ser at hun halter og benet står til den ene siden, så jeg prøver å løfte hun opp men det gjorde også utrolig vondt for henne. Jeg fikk utrolig panikk, men jeg merket at hun var i så stor panikk selv så jeg skjønte jeg måtte gjøre alt jeg kunne for å roe henne ned. Jeg ringer til den første dyrlegen som kommer først i området, også forteller jeg de hva som har skjedd – de ber meg komme ned med en gang for at de skal ta røntgen av benet hennes, siden de egentlig stengte om 10 minutter skulle de holde det oppe til vi kom. I full hast setter vi oss i bilen for å komme ned dit. 

Jeg merker Chanel var utrolig stresset av å komme inn dørene der, jeg prøvde å gjøre alt jeg kunne for at hun skulle holde seg rolig. Jeg står der med tårevåte øyne for jeg var så redd for hva som hadde skjedd med henne. Det gjorde så utrolig vondt at hun hadde det så vondt som det hun hadde, og de sa hvis benet hennes var brekt så måtte vi kjøre direkte til Oslo for å opperere. 

Dyrlegen må gi hun bedøvelse med en gang for at hun skal kunne roe seg ned. Lille Chloè var livredd av å se Chanel så skremt og at hun hadde det så vondt, så jeg må sitte der med begge ungene mine for å roe de ned. Der jeg står med begge hundene, tårer i øynene prøvde jeg å tøffe meg opp for å ikke skremme de.

Da han kommer med bedøvelsesprøyten hennes, prøver Chanel å vri seg unna, hun prøver å klamre seg til meg så mye hun klarer. Det stakk i kroppen min da hun skrek av smerten etter han satt inn sprøyten i henne, jeg vil jo ikke se hunden min lide.. Men da han ber meg om å la hun ligge alene til hun sovnet, sa jeg at det var best at hun lå trygt i fanget mitt. Hun var på et ukjent sted, et sted hun aldri hadde vært før – selvfølgelig ville jeg være der for hun uansett om hun var bevisst eller ikke.

Jeg satt stille med hun i fanget i litt over 10 minutter før de tok hun med inn til røntgen. Da får jeg muligheten til å kose og roe ned Chloè også stakkars som ikke skjønte noe som helst. Vi fikk kommet inn til Chanel etter hun var ferdig med bildene, der hun lå helt bevisstløs på bordet. Iskald og liten. Chloè prøver å slikke på Chanel for at hun skal våkne, hun skjønner ikke helt hva som hadde skjedd med storesøsteren sin. Alt hun ville var å leke med henne. De setter inn en oppvåkningssprøyte for at hun skal våkne. 

Etter en stund begynner hun å bevege litt på øynene sine, før hun også noen ganger prøver å løfte opp hodet sitt. Stakkars liten skjønte ikke helt hvorfor hun ikke kunne røre på seg. Legene gir oss smertestillende som vi skal gi til henne, de forteller oss at det ikke var noe brudd i benet som de kunne se. Men hun hadde veldig løse skuldre, mer enn vanlig. Så hun hadde muligens fått strekk i en scenene eller noe. Men at hun skulle holdes i ro, og hvis det ikke ble bedre etter noen dager måtte vi ringe de med en gang. 

 

Jeg ble så utrolig glad for at hun ikke hadde brukket benet sitt. Da måtte hun blitt lagt i narkose og noen måtte opperere må min bitte lille hund. 

De forteller oss også at man ikke klarer å holde noen ting igjen stakkars når man våkner av bedøvelse. Noe jeg merket mens vi satt oss i bilen hjem igjen. Stakkars liten var så forskrekket over at det bare rant ut av henne, så det føltes ut som om hun ble litt redd for at jeg skulle blitt sur for det eller noe. For da vi satt hun ut i hagen prøvde hun å løpe fort på sitt vonde ben. Helt til hun knakk sammen i bakbena. Hun prøvde å løpe, gjemme seg og prøve å gå på do samtidlig. Jeg hadde aldri sett hun sånn før, hun er jo en selvsikker, god og mammadalt hund. Jeg løftet hun forsiktig opp og tok hun med opp på rommet. Jeg la hun inn i buret sitt med to tepper, bamsen hennes og et griseøre som hun elsker. Jeg legger 3 dyner på gulvet, 5 forskjellige tepper, 3 av hundesengene dems med teppe i, buret hennes stod på gulvet, hun fikk to av hundebaggene sine inn og 4 puter på gulvet. Alt for at hun skal ha et trygt og godt sted å være. Haha, ja rommet ser ut som om det er en kongelig hund som bor der eller noe nå.

Jeg merker på henne at hun virker litt redd for meg? I dag lurer jeg på om det bare var noe jeg innbilte meg siden hun ikke ville hoppe på fanget mitt, hun ville ikke at jeg skulle kose med henne. Hun tittet bare på meg med sine store mørke øyne i skrekk. Der jeg sitter ved siden av henne og gråter i redselen om at hun aldri kom til å bli seg selv igjen. Jeg blamet meg selv for at jeg var 2 timer ute av huset. Hun var to timer alene i huset hun er oppvokst i. Jeg sa at jeg aldri noen sinne skulle forlate henne igjen, hun skulle bli med meg over alt. Alt jeg klarte å tenke på var om hun ikke kom til å bli glad i meg igjen? Var hun sur på meg fordi jeg holdt hun da hun fikk sprøyta? 

Alle tankene fløy igjennom hodet mitt, mens jeg satt der for å få varme i kroppen hennes. Alt hun elsker over alt (utenom meg) er leverpostei. Hun gjør hvilket som helst triks som jeg har lært henne bare for å få det. Men hun vrei seg bare unna da jeg prøvde å gi henne det, – “stoler hun ikke på meg lenger” – Det var èn av flere tanker som fløy igjennom hodet mitt. 

 

Jeg fikk beskjed om at jeg bare måtte vente. Vente til hun kom litt til seg selv igjen. Siden hun var så iskald som det hun var, la jeg den beste sengen hennes i min seng med et teppe rundt. Så puttet jeg henne i sengen mens jeg lå ved siden av for å gi hun kropsvarmen min. Jeg klarte nesten ikke sove noe, alt jeg klarte å gjøre var å passe på henne passe på at hun ikke skulle hoppe ned fra sengen. 

Senere på kvelden begynner hun å røre litt på seg, så jeg prøver å gi hun litt kjøttpølse. Noe hun endelig klarte å få i seg. Hun hadde enda ikke drukket noe vann, men nå begynte hun å slikke av vann fra hånden min – da fikk hun hvertfall i seg noe.

 

I dag er hun heldigvis mye bedre. Hun sover veldig mye så vi ligger som noen prinsesser i sengen alle 3. Hun har endelig begynt å legge seg oppå meg, hun har drukket og spist også har hun loggret til meg i dag. Du aner ikke hvor godt det var å se at hun endelig loggret til meg igjen. Jeg smite fra øre til øre og klappet av glede.

Hun halter fortsatt, men nå har hun endelig kommet litt til seg selv igjen. Nå kan jeg bare tørke tårene fra i går, og tenke at jeg bare var paranoid over at hun ikke kom til å like meg mer fordi jeg holdt hun da sprøyten ble tatt.

 

Flere av dere kan tenkte dere at jeg høres helt crazy ut som gjør så mye for hunden min, eller gråter når hun har det vondt. Dere tenker nok ” herregud, det er jo bare en hund“. Nei, det er ikke bare en hund! Det er menneskets beste venn. De ble ikke kalt det for ingenting. 

Dere som har det båndet til sin hun vil forstå det.

 

Det var en fryktelig kveld og natt. Men nå håper jeg bare at hun blir helt frisk igjen! Så frisk at hun kan bli med på teltturer igjen.

    1. Nå får du faen meg gi deg. Alt du skriver om er jo sutter. Kan du ikke skrive om noe som er bra i stedet?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg