hits




Personlig



Har du sett hva naboen holder på med?

  • 29.11.2017 kl.17:41


    •  

      Processed with VSCO with we preset

      Det finnes de håpløst tilbakestående menneskene som ikke ser seg selv tilbake i speilet, kun hva andre gjør. De er som et utslett man ikke blir kvitt. De er like irriterende og uvedkommende som eksem også. Nesten hver eneste blogger skriver om akkurat disse på bloggen sin om dagen. Hvor jævlige de er, hvor sykelig opptatt de har blitt av å måtte kommentere, skrive eller gjøre mot hver enkelt. Jeg tror ting har blitt verre den siste tiden. Spredningen av disse skadedyrene har vokst, og viruset har blitt større. Her kan man ikke ha hodet sitt utenfor døren engang, utenom å ha skadedyr som skal ta bilder av at du blir tatt bilder av til og med. Alle lever på den firkantet skjermen med internett og kamera. Håper på at den vil filme eller ta bilde av at noen driter seg ut - for det er populært, det er kult. Du vet. Bilde du likte på instagram for 5 minutter siden, det ble tatt. Tatt på samme måte som bildet over ble tatt. Bilde av deg og jentene, ble også tatt. Men vi er for opptatt av å pekte fingeren på alle, at vi ikke tenker over de andre som peker tilbake igjen på oss. Ta opp fingeren din. Pek rett frem - deretter ser du på hånden din, se hvor mange fler fingre som peker tilbake igjen på deg. 

      Akkurat. 

       

      Processed with VSCO with we preset

      . Do not mind anything that anyone tells you about anyone else. Judge everyone and everything for yourself .

      - Henry James -

      • Ingen kommentarer

      Jeg vet ikke.

      • 24.03.2017 kl.18:49




      •  

        . . .

        Jeg vet ikke hva jeg vil lenger? Det høres kanskje litt rart ut. Men jeg føler jeg blir dratt i alle forskjellige retninger, veier og meninger. Jeg hadde en mulighet - rettere sagt - en stor mulighet, men jeg valgte det bort for noe annet. Jeg vet ikke helt om jeg burde bli litt mer oppgitt over meg selv. Presse meg selv hardere på ting, eller være like «eventyrlysten» som jeg var før. Jeg føler jeg har hatt sjansen til å få 100.000 kr rett i hånden - men jeg velger en vei der jeg må gi blod, svette og tårer for 1000,- istedenfor. Jeg vil gjøre alt, men samtidig ikke? Jeg vil så gjerne få tilbake skrivelysten min, men noe får meg til å ikke ville åpne mac'en min - noe får meg til å ikke ha noe å skrive om lenger?. Foruten om nå. Nå sitter jeg her i nyvasket sengetøy, vampire diaries på TV'en, hundene ved siden av meg og tankene flyr. Alt jeg visste var at jeg måtte ta fram mac'en min. Jeg måtte skrive ned tankene mine - jeg må skrive ned dette jeg tenker. Kanskje fordi jeg selv kan forstå meg bedre ved å skrive. Skrive til jeg forstår. Det var jo en av grunnene til at jeg blogget, fordi jeg kunne skrive ned følelsene mine, tankene mine og jeg kunne forstå meg selv bedre. Se meg selv vokse, se mine avgjørelser på svart og hvitt. Jeg har vært ganske AwaY den siste tiden. Mye fordi jeg har trengt å finne meg selv, finne ut hva jeg vil kanskje. Samme som med dette innlegget her. Jeg skriver alt ut av tomme tanker som flyter rundt. Mange av tankene fordi jeg ikke forstår meg på meg selv lenger? Det er kanskje rart å si at jeg ikke forstår meg på meg selv, men jeg klarer ikke forstå mine egne prioriteringer.

        . . . 

        Processed with VSCO with p5 preset

        . . .

        Hva vil jeg egentlig? Gå ut i gaten, skrike av full hals? Tvinge meg selv til å skrive ned alle tanker og meninger, så jeg kan se de lettere..? Ta på meg joggeskoene og løpe langt opp på fjellet og sove under åpen himmel. For akkurat nå - nå klør det i alle ledd. Hva holder jeg på med. Det er nok nå jeg må forstå meningen med alt, kanskje ta litt mer ansvar og få noe ut av livet mitt. Betal regningene dine. Kom deg opp om morgenen. Ikke gi deg.

        Processed with VSCO with p5 preset

         

         

         

         






         

        • 6 kommentarer

        Norske jenter vs. LA girls

        • 16.01.2017 kl.10:00


        • Processed with VSCO with p5 preset

           

          Norske jenter VS. LA Girls. Altså. Jeg tror man sakte men sikkert blir vandt med kulturen, oppførselen og livet til folk her nede at man ikke husker hva man selv tenker? Jeg vet ikke helt, men LA girls som vi kan kalle de på bloggen her, er falske. Selvfølgelig ikke alle sammen, ikke de som flytter hit - men de som er født og oppvokst i denne byen. Her skal man hverken skille seg ut, spise mat på restauranter eller le av ting som er morsomt. Norske jenter? Det stikk motsatte. Vi spiser som om det var første gangen vi så mat, vi ler av teite vitser og er oss selv 110%. For oss kalles det å ha det gøy. For de. Gal. Der man må være som The kardashians og sippe på et glass vin og snakke dritt om alle andre rundt seg. 

          Det var ikke før jeg så min squad-cliq av vennegjeng in action her i California at jeg skjønte hvor stolt jeg er av å være Norsk, stolt over at jeg kan stå for det jeg mener og sier. Jeg måtte miste meg selv, for å finner meg selv. Ja, det er virkelig da man finner ut verdien av ting. 

          Vi sitter rundt et bord på Catch LA. Ene siden med Norske jenter, andre siden med LA girls, aka modeller, aka jenter som ikke spiser aka jenter som kun sitter rett opp og ned. Vi fulle av liv og appetitt. De, rett opp og ned til pynt. Vi lo av alt og ingenting. Vi levde. Vi brydde oss ikke. Dem. Der enkelte skulle ønske de lo med oss, mens andre prøvde å snakke dritt. Kort fortalt. Den ene av de som trodde hun var så veldig mye bedre. For når man er i samme rom stapfullt av kjendiser er det ikke lov til å le. Det var ikke før jeg satt i min lille verden at jeg hører Martine si, "Hvis du har et problem med meg, så kan du si det til meg og ikke alle andre" - Det ble stille før andre verdenskrig startet. SquadNorway var på topp, og det å prøve å forklare en LA girl at det hun gjorde var feil - er så og si umulig. Det er ikke sånn at Norske jenter ikke er selvsentrerte de også, for det er de. Men her nede, så sier man ikke til personer at man ikke liker de. "Janteloven" er å si, "Åh, så utrolig pen du er", for så å snu seg til de andre og snakke dritt. De er ikke vandt med at noen sier ifra, og her skal alle lære seg LA-lifestylen. 

          Jeg er glad jeg har såpass verdier at jeg ikke trenger å snakke dritt om andre for å føle meg selv bedre. Jeg bryr meg ikke om jeg ler av bæsj, tiss og promp - selv om rommet er stappfullt av kjendiser. Det er meg, og hvorfor skal jeg ha det kjipt i håp at noen andre skal like meg? Jeg har det mye bedre av å danse på bordet, le med venner og skille meg ut, - en å sitte rett opp og ned og kle meg likt som 50 andre jenter i samme rom. 

           

          Poenget mitt er. Vær stolt av hvem du er. Ikke la noen bestemme over hva du skal ha på deg, hva du skal like eller gjøre. Jeg er 100% sikker på at Kaia, Anniken, Martine og jeg har ledd mer denne uken, enn hva enkelte jenter her nede har gjort hele livet sitt. Ikke ta deg selv for høytidelig. Du må ikke stoppe å være deg selv, fordi andre ikke tillater deg å være det. Finn deg heller noen som liker deg for akkurat den du er. 

          Nå skal jeg ut å høre hva Ruth sa. Vi blogges. 

           

          Processed with VSCO with p5 preset

           

          • 8 kommentarer

          Hvorfor dro jeg alene

          • 06.12.2016 kl.09:59


          • Processed with VSCO with f2 preset

             

             

            Hvorfor dro jeg alene. Det er egentlig et ganske godt spørsmål. Hvorfor sette meg ned og bestille en enveis billett alene, alene til et sted jeg aldri har vært før. Selvom jeg er en veldig selskapssyk person, som kan ligge inne i en uke i strekk med samme person utenom å gå lei. Syntes det er tiltak å dra på butikken hvis jeg må gjøre det alene eller ikke gidde å lage mat hvis jeg ikke har noen andre å spise med, så liker jeg å være alene. Kanskje det er litt perioder i livet mitt, eller så er det min andre tvilling som vil gjøre det. Her nede snakker alle om stjernetegn. Når jeg forteller at jeg har bursdag 22. Mai - svarer alle ganske raskt "Du er tvillingen". Det er veldig random for oss "nordmenn". Men etter å ha vært her nede i over 1 måned nå, forstår jeg at stjernetegnet sier veldig mye om deg. Jeg har jo alltid vært veldig egen, alltid gjort mine egne valg. Blitt vrang hvis noen fortalte meg hva jeg skulle gjøre, folk kunne bare prøve seg - for jeg endte opp med å gjøre det stikk motsatte, kun fordi jeg ikke ville la noen prøve å styre meg. Likevel kunne jeg la folk styre meg, overkjøre meg og ikke la meg gjøre ting jeg virkelig ville.

            Det er som om det er en engel og en demon, rød og hvit side av det å være en tvilling. Jeg vet ikke. Men min røde demon tvilling var den vrange, som absolutt ikke skulle gjøre det folk fortalte henne. Mens den hvite engel siden, prøvde å finne noen å henge seg fast på. Den siden som ikke hadde så veldig mye meninger, en som kun ville ligge inne med samme person. Livet var likegyldig og hva jeg gjorde spilte ikke så veldig stor rolle. Nesten litt sånn at det kunne bli enkelt å overkjøre meg som person. For mine sterke meninger kom kanskje ikke helt frem lenger, hva jeg skulle spise var et evig mas og valget om å møte venner eller ikke ble for vanskelig at jeg valgte å ikke gjøre det. Den ubeslutsomme siden. 

            Der sitter jeg. I sofaen. Ubesluttsom. Skal, skal ikke. Hvordan skal jeg klare meg alene. Håpløst. Før jeg tørket fra meg både snørr og tårer. La det sorte fåret av tvillingen komme tilbake. Alene? Det er akkurat det jeg skal nå. Gud som jeg elsker det å være alene, det skal jeg klare. 

            Om en månde skulle jeg dra et flyttelass og dra over til California, men ingen skjønte hvorfor eller hvordan jeg skulle klare det alene. Når du er alene, da kan du gjøre akkurat hva du selv vil. Hvis jeg vil ligge i sengen hele dagen, da kan jeg det. Vil jeg stå opp kl.5 for å trene, da gjør jeg det. Jeg trenger ikke fokusere på å tenke på om den andre personen også har lyst til det, eller de håpløse "prøve å overtale en person til noe samtalene". Når du blir plassert på et sted du aldri har vært før, et sted du ikke kjenner noen, et sted du selv velger hvordan du skal opptre. Det er da du lever. Du må starte på blanke ark. Du må pusse på engelsken fra 10. klasse og kaste deg selv utenfor et stup. Du har ingen du kan støtte deg på, snakke med for å få hjelp. Du må snakke med folk du ikke kjenner, du må ta dine egne valg. Du kan kun stole på deg selv. Deg. Du er din egen sjef. Det er sånn du vokser opp. 

            Lite visste jeg hva som ville møte meg her nede. Jeg hadde ingen planer, ingen konkrete mål, annet enn at jeg skulle leve livet. Kjenne på hvordan jeg skulle finne meg selv igjen var. For ja, jeg hadde mistet meg selv. Jeg hadde mistet mine sterke meninger om livet, mine meninger om hvem jeg var og hva jeg stod for. 

            Men nå har jeg vært på denne fantastiske reisen i livet mitt. Jeg har funnet meg selv. Karianne Vilde. Jeg har møtt så mange forskjellige folk. Jeg har sett mine to personligheter. Jeg har sett de i action, jeg har følt på de, og jeg føler jeg kjenner de nå. 22 år har de vært en del av livet mitt. Men det er ikke før nå jeg har sett og innsett hva jeg kan gjøre. Det sies at tvillinger søker spenning og tar risikoer. Der har vi meg. 

            For en opplevelse det har vært, alt jeg har sett, gjort og ikke minst møtt. 

             

             

            Dette ble kanskje et veldig random og uklart innlegg for dere, men jeg reiste alene fordi jeg ville kjenne på hvordan det var å leve igjen. Jeg ville finne meg selv, og det har jeg klart. Det å kunne gå fritt rundt med dine egne tanker og meninger, gir så mye mer mening når man står der alene. 

             

            Lokal tid CA: 12.58 AM - Norsk tid 09.58

            • 4 kommentarer

            Hva som skjedde mellom oss.

            • 09.11.2016 kl.23:27




            •  

              For mange kom det som et sjokk at jeg ble singel. Housewife som brukte all tid og penger på hus, mat og oppussing, plutselig pakket tingene og dro til USA. Jeg har gått flere ganger rundt å tenkt om jeg skal skrive noe eller ikke. Men hvis jeg først skulle gjøre det - ville det være da jeg selv var klar for det. Ikke payback innlegg for sårende ting som har skjedd eller skjer. Det aller beste var nok mens jeg var her nede. Skrive et innlegg utenom å knekke sammen eller rippe opp ting som vil gjøre meg fly forbanna, og skrive ting jeg burde la være å gjøre. Jeg er klar nå.

              . . .

              Jeg er en mester til å skyve folk unna meg, det er nok det jeg er best til her i verden. Skyve de unna, sperre unna følelser. Hvis jeg lukker følelsene mine, da vil heller ingen kunne såre meg. Hvis jeg ikke bryr meg om mennesker rundt meg, eller hvis jeg bestemmer meg for at ting ikke skal såre meg. Da sårer det meg ikke lenger. Det er akkurat det jeg har gjort nå - sagt at det ikke skal såre meg, så nå merker jeg ikke savnet.

              . . .  

              Etter jeg hadde flyttet ut tingene mine, romstert i noen dager uten å ha noe sted å være. Da alle tingene mine lå rundt i forskjellige garasjer og jeg ikke engang hadde en seng og sove i. Gikk jeg egentlig bare rundt som en zombie.. Jeg klarte ikke tenke på det. Jeg måtte ta vare på hundene mine, det var egentlig mitt eneste "problem". Jeg dro hjem fra jobben utenom å egentlig vite hvor jeg skulle dra. Alt jeg kunne var å ringe rundt til vennene mine og høre om de ville henge for å «kille» noen timer av livet mitt, så jeg kunne starte dagen igjen på nytt the next day. Anniken som jeg alltid bare dro til hvis det var noe, skulle flytte til Bergen. Jeg? Jeg som trodde jeg hadde det mest stabile livet av alle vennene mine, skulle bli den hjemløse med to hunder. Med en utflyttning på under 24 timer. Utflyttingen var jo så spontant at jeg ikke hadde noe planer eller backup planer. I mine tanker var jo det mitt hjem, mitt liv, min fremtid. At jeg ikke trodde uansett hva, at jeg ville forlate det. Men jeg fikk en åpenbaring om at jeg måtte det. Uansett hva. Jeg kan med hånden på hjerte fortelle at det var det tøffeste valget jeg noen gang har tatt i hele mitt liv. Jeg lå i forsterstilling å hylte. Det gjorde så vondt at jeg trodde jeg skulle dø. Hvorfor? Det vet jeg ikke, men det var så vondt at vennene mine måtte pakke for meg. Vi har vel alle gått igjennom et break up, vi alle vet hva kjærlighetssorg gjør med en person. Men når man MÅ gjøre det, blir det så rart.

               

               Jeg så virkelig verdien med gode venner, der de kom inn som en squad, pakket tingene mine, kjørte de, trøstet meg, kom med blomster og godteri. Herregud så ødelagt jeg var. Jeg gråt så mye at jeg måtte sitte på badet over doen og spy mens jeg tørket både snørr og tårer. Kroppen skalv og tankene flakket rundt i hodet mitt. Jeg kjenner bare det å tenke tilbake på følelsen jeg hadde, gjør vondt. Jeg husker jeg gikk rundt i huset, tenkte på minnene. Tenkte på livet jeg trodde skulle vare for alltid, skulle JEG nå forlate. Jeg husker jeg alltid løp opp på badet og kastet vann i ansiktet slik at ikke alle skulle få med seg hvor hardt dette gikk inn på meg. Jeg var jo den sterke husker dere. Ingenting kunne kjøre meg ned. Skulle vi kaste bildene? Hjertet ristet som et jordskjelv. Nei, bildene vil jeg ta vare på. Bare pakk de langt ned så jeg ikke ser de før om veldig lenge. Da er jeg nok glad for bildene. 

              Jeg var sterk nå. Dette var den siste natten i huset og jeg husker jeg klarte å smile til jentene, lo av vitser og hadde lagt tankene helt bak meg. Dette går fint! Kanskje jeg ikke kommer til å savne huset allikevel..? Nei, denne gangen tror jeg det går fint. 

               

              Anniken fortalte meg at jeg ville få smellen, for på slutten var jeg mer opptatt av å komme meg ut at jeg ikke klarte å tenke. Jeg ville ikke møte han, for jeg vet at det ville gjøre alt mye verre for meg. Så alt jeg ville var å få alle tingene ut at huset før han kom hjem. Jeg løp rundt stresset for å få mesteparten ute før jeg møtte på han. I mitt hode gikk alt veldig fint. Jeg tenkte nå, nå er jeg sterk. Det var ikke det at mitt største ønske var å forlate han, forlate det eller leve et annet liv. Tverdt imot. Jeg ville det ikke, men jeg måtte. Det var ikke bra for meg. Vi kunne være verdens beste venner, vi kunne gjøre alt sammen - det var ingen som oss. Men noen ganger kan folk ta så dumme valg, de blir påvirket av dårlige mennesker. De tar andre forgitt og tror man kan gjøre hva man vil, utenom at den andre vil forlate deg. Der hadde du også meg. Jeg var så psykisk nedbrutt på slutten. Alle fortalte meg at jeg måtte gjøre noe med det. Jeg var nok kanskje enig, men hvordan jeg skulle klare det var jo noe helt annet. Skal, skal ikke. Nok får være nok. Jeg var så sliten på slutten der. Noen av dere kunne også merke på måten jeg skrev, at jeg var helt lost. Jeg hadde ikke mer å gi eller ta. Den aller siste uken, var jeg så sliten at jeg ikke orket å bry meg lenger heller. Jeg fikk vite ting som jeg bare dyttet unna. 

               

              ...

              Smellen kom. Første dagen jeg flyttet ut. Vi hadde kjørt nesten tusen puljer med biler frem og tilbake, jeg var sliten og tankene tenkte ikke på noe annet enn at tingene måtte ut. Jeg tenkte hverken på hvor jeg skulle bo, være eller om at det var slutt. Så stod jeg der alene. I et mørkt rom alene. Alle vennene skulle på jobb dagen etter og klokken hadde blitt ganske mye, så de måtte hjem. Da smalt det. Jeg tenkte, hva faen har jeg gjort..? Jeg har INGEN steder å bo. Jeg husker jeg satt meg inn i bilen min, tårene fosset på og jeg ringte til Mariel, med kveldende stemme. Jeg gråt og gråt over hvor vanskelig det var. 

              Det var i det øyeblikket jeg trodde jeg skulle dø igjen. Jeg fikk ikke puste. Jeg visste at det var over for godt denne gangen, no way back. Jeg sa jeg bare måtte legge meg, gråte meg til søvne og la det være med det. Kroppen skalv, og jeg ville ikke tenke på det noe mer. Det gjorde for vondt. Dagen etter bestemte jeg meg for å starte livet mitt igjen. Det var en ny dag. La oss starte på blanke ark denne gangen. Jeg klarte meg. Livet fungerte som normalt igjen nå, jeg tenkte egentlig ikke noe mer over det og bestemte meg for å se lysere på fremtiden. 

              Jeg dro på kino med jentene, og de spurte meg om hvordan det gikk med meg, om han hadde sagt noe. Nei. Jeg hadde hverken snakket eller hørt noe fra han. Jeg forklarte også at det ikke gjorde noe. For da gjorde det valget mitt enda bedre at jeg ikke hørte noe fra han. Jeg hadde forventet en "unnskyld for alt, jeg forstår veldig godt valget ditt" melding. Men nei. Det gikk bra for min del. Jeg tenkte ikke noe på det lenger, men Stine og jeg hadde en veldig lang samtale om at vi ikke bare kunne gå hver for oss utenom at noen sa noe som helst. Hvert fall ikke hvis jeg hadde planer om å flytte. Jeg forklarte at jeg ikke følte jeg mistet noe "trynefaktor" av å snakke med han, så jeg kunne godt ta initiativ. 

               

              Jeg står opp tidlig på morgenen, bestemmer meg for å dra opp til huset. Snakke med han, fortelle hvorfor jeg tok det valget jeg gjorde - in case han enda ikke hadde forstått det. Jeg hadde bestemt meg for ikke å være sur på han, bare ydmyk og fortelle hvorfor jeg valgte å forlate han. Jeg skulle svare på alt han spurte meg om, og si vi skulle avslutte dette på en fin måte. Men da jeg kommer dit og ser at låsen er byttet ut.. Da raste noe inni meg, jeg ble så sur og såret. Ikke fordi jeg ville/trodde jeg kunne komme og gå som jeg ville. Tvert imot. Jeg ville jo at det skulle være over uten å ha noe mer tilknytning. Det var jo jeg som hadde forlatt det huset, selvfølgelig skulle jeg ikke plutselig dukke opp når jeg følte for det.  Jeg flyttet ikke ut pga en krangel eller fordi han valgte det. - Jeg gjorde det fordi JEG måtte. Og jeg visste det at jeg ikke kunne se han hvis jeg skulle klare meg denne gangen. Men den harde smellen kom fordi den delen av livet du trodde skulle vare, skulle ikke lenger forbli på en nøytral måte. - Jeg kjørte ned på jobben min. Annsiktet mitt var så hovent at jeg kunne se kinnene mine når jeg tittet ned og jeg kom hylende inn til sjefen min. Jeg fortalte at jeg ikke klarte å forbli i Norge lenger. Jeg måtte flytte, jeg måtte for en gangs skyld i hele mitt liv gjøre noe for min egen skyld. Jeg måtte oppleve verden. Jeg husker jeg satt der i flere timer, jeg klarte ikke slutte å gråte. Til slutt måtte jeg komme meg «hjem». Well, jeg hadde sittet der såpass lenge at jeg sikkert skremte bort kundene. Jeg kjørte der jeg oppholdt meg for øyeblikket - et mørkt og kaldt rom på en oppblåstbar madrass og et teppe. Hvor hva var, visste jeg ikke. Da vi bare hadde kjørt alle tingene i tusen puljer på forskjellige steder.

              Jeg husker jeg sa til meg selv, du vil få det bedre Karianne. Bare hold i litt lenger, så vil alt bli okey. Jeg hadde brukt opp 80% av datapakken min, jeg hadde heller ikke wifi så det å surfe på nettet kunne jeg heller ikke. Det var ikke sånn at det gikk så veldig mye på tv heller, så jeg ble sittende å stirre på tv-serier som gikk på tv for 5 år siden? Grunnen..? For å få tiden til å gå. Folk sier tid leger alle sår, så det var nok det jeg gjorde. Håpet på at en annen dag skulle komme. Jeg skrev til Julianne at jeg ville komme ned til L.A. Hun giret meg opp og snakket om hvor bra hun er der nede. Jeg tok opp telefonen og ringte til Anniken, det er alltid hun som får en telefon når jeg ikke har noe annet å gjøre, eller bare trenger å sitte i telefon med noen utenom å si noe som helst.. Jeg forteller henne at jeg skal bestille biletter til Los Angeles. Jeg skulle bare gjennomføre det nå, for nå skulle jeg starte å tenke på meg selv. 

              Jeg legger på med henne. Jeg visste jeg hadde under 20% igjen med datapakke, og det skulle jeg bruke på å bestille flybilettene. Jeg går inn søker, tenker og booker fly til 1.November - 1.månd før jeg endelig kunne komme meg bort fra alt tenkte jeg. Bare det å trykke på betal gjorde at jeg klarte å bite tennene mine sammen uansett om jeg lå på en oppblåstbar madrass eller i den største sengen man kan finne. Jeg var 10 kilo lettere, og gledet meg bare til at dagene skulle gå. Dagene gikk, formen føltes bedre. Jeg hadde det bra, tross alle nederlagene jeg skulle få. Altså. Alt skjedde. Louis Vuitton baggen min bestemte seg for å ryke i Oslos? gater, mac'en ble ødelagt, kortet mitt hadde blitt svindlet, sminke hadde blitt stjålet, skoen min ble ødelagt (mens jeg brukte den),  pappa hadde gått igjennom en stor opperasjon i bukspyttelen og jeg fikk en telefon om at han hadde fått hjertestans og måtte gjennopplives med hjertestarter. Onkel døde, Chanel ble syk, Chloè fikk en skremmende hoste rett før jeg skulle dra, så det var skremmende å tenke på at jeg skulle dra fra henne, mens hun var sånn. Altså alt skjedde. Alt jeg tok på ble ødelagt og jeg fikk jo div bilder og meldinger fra div folk om ja, you know who. Samtidig som jeg fikk vite en hemmelighet som har blitt skjult fra meg i en lang tid. Jeg klarer ikke engang tenke på alt som skjedde med meg den måneden jeg var igjen i Norge. Jeg kan heller ikke skrive det her, men jeg orker ikke tenke på det. Selv ikke da jeg fikk vite div ting, eller da alt bestemte seg for å skje lot jeg det gå inn på meg. Jeg sperret det ute, noe jeg alltid er så flink til. Jeg hadde allerede truffet bunnen, hva mer kunne dra meg ned?

              Jeg husker jeg lå i sengen til Veronica. Jeg hadde han fortsatt på sosialemedier, og der dukket det opp noe. Noe som stakk litt, ikke fordi jeg brydde meg på den måten - men fordi du blir lei deg for at det den personen en gang sa var løgn. Jeg bestemte jeg for å slette han fra alle sosiale medier. Det er kanskje litt teit å gjøre det, og litt teit at man syntes det er tøft å gjøre det. Men her legger jeg ut den svake siden av meg selv. Den siden som forteller dere at livet ikke er dans på roser. Jeg gråt i det jeg trykket på blokker over alt. Det gjorde vondt. Altså, det er bare sosiale medier.. Men jeg tror nok bare tanken på at man blir kvitt en person man brydde seg såpass mye om, bare skal forsvinne på alle mulige måter. Men det var det beste for meg. Jeg forstår det nå i senere tid at det er bedre å ikke se de, hverken i virkeligheten eller på sosiale medier. 

               

              Alle spurte meg hvordan jeg klarte å forholde meg såpass rolig som det jeg gjorde. Jeg var nok et levende lik der jeg gikk rundt. Jeg rørte ikke en eneste mine da tingene skjedde, eller da jeg fikk den ene telefonen etter den andre. Jeg var kald. Jeg hadde ingen følelser i kroppen. Ingen forstod hvordan jeg fortsatt kunne dukke opp på jobben med et smil om munnen, ikke si noe som helst når den ene tingen etter den andre ble ødelagt. Jeg stod der, tittet på det, tittet opp igjen og fortsatte livet. Venner sa til meg, jeg skjønner ikke virkelig ikke hvordan du klarer deg Karianne, uten å i det hele tatt ha et sammenbrudd..? Jeg hadde knekt sammen hadde jeg vært i dine sko. Jeg forklarte at jeg visste at jeg bare måtte bite tennene mine sammen. Snart ville det alt bli bedre. Alt jeg gjorde var å dra på trening, spise,  jobb, spise, så trening igjen, spise og legge meg. Sånn holdt jeg på hver eneste dag. Jeg elsket det. Treningen gjorde meg sterkere. Jeg kunne våkne til mange meldinger om div ting, men jeg bare la fra meg mobilen og dro på trening. I mitt lille rutine-liv, virket det som om det var det jeg har gjort hele livet mitt. Det hadde aldri vært noe annet. Når jeg smilte var det ekte. Jeg mente det faktisk når jeg lo, når jeg smilte. Jeg trengte ikke gjøre noe hele tiden. Jeg kunne ligge inne når alle vennene mine skulle på byen. For meg var det mer koselig det å se på film med hundene mine eller dra på jobb. Shit. Jeg hadde klart det. Jeg overlevde tenkte jeg. Jeg visste jeg overlevde når det ikke lenger var det første jeg tenkte på når jeg våknet, eller det siste jeg tenkte på når jeg la meg. 

              Alle kan klare det! Du må bare innstille deg på at det er slutt. Tenk på deg selv. Hvis du har dyr, tenk på de, hjelp de. Ikke stalk, ikke søk de opp på sosiale medier, (det vil KUN gjøre det vanskelig for deg). Lev livet ditt, bit tennene sammen når det blir vanskelig og book en flybillett og dra på ferie. Uansett så vil det bare hjelpe det å komme seg unna alt sammen. Selv om det kun er for en liten periode. Livet mitt ble bedre in the end. 

               


               

              • 43 kommentarer

              Vi tok farvel

              • 26.10.2016 kl.15:21


              • I går tok vi en siste farvel med deg. Det vil alltid være et forferdelig sjokk når noen forlater denne verden. Tanken på at man aldri kan se eller prate med de noen gang igjen. Hjertet mitt bristet ekstra mye da min gamle farmor på 93 år skulle begrave sin egen sønn. Hun hadde blitt forklart hva hun skulle, men det var ikke før vi satt i kirken at hun innser hvorfor og hvem hun er der for. Sjokket i øynene hennes, sorgen og den forferdelige følelsen. Hun hadde fått et klart minne denne gangen, hun klarte å tenke selv. Hun titter forskrekket rundt seg og sier "Per Rune?", før hun braser ut i tårer. Jeg kunne føle smerten hennes, samtidig som jeg ikke kan ane hvordan det vil føles å plutselig innse at du sitter i begravelsen til sønnen din. Jeg hadde så vondt av å se henne så knust. Det også å vite at det ikke er noe man kan gjøre for at de skal bli bedre. Bare håpe hun snart vil glemme det, slik at hun ikke vil ha det vondt lenger. 

                Samtidig var det veldig godt å se og høre om alle som delte sine historier og godset-sangen som ble synget for han av de gamle lagkameratene. Trist at han er borte, men jeg håper han har det bedre der han er nå! Måtte han endelig få fred og ro. Du vil aldri bli glemt!





                 

                • 2 kommentarer

                Var ikke planlagt

                • 20.09.2016 kl.22:33










                • Jeg husker det var en kald vinterkveld. Jeg var vel rundt 10 år, største boblejakken, og 3 strs for store vintersko på meg. Der gikk jeg rundt i snøen og skulle gå over en stor snøhaug, og der stod hun. Jenta som hadde kastet hodet ned i en fundation-haug og prøvde å lære seg hvordan man skulle bruke sminke. Jeg som ikke har sperrer for hva jeg sier (ærlig som jeg gjerne kaller det), kommenterte da dette. Vi fant tonen raskt etter det, og etter den gang ble vi bestevenner. Uadskillige, gale og gode venner i tykt og tynt! Det er lite vi ikke har gjort sammen, vi satt hverandre først uansett hva. Alt fra gutter til klær. Hvis den ene hadde kjæreste, kunne ikke den andre være noe dårligere. Vi fant de likt, og "droppet" de likt. Sammen om det uansett hva. Vi er egentlig to helt forskjellige personer, men vi har alltid samme mening. Jeg aner ikke fremtiden kommer til å bringe med av overraskelser for oss, men det jeg vet er at uansett om vi prater hver dag eller med store mellomrom vil vi alltid være venner. Hun kommer alltid til å være en av mine beste venninner, selv da vi sitter på gamlehjemmet og ikke husker hva hverandre heter. 

                   


                   

                  • 4 kommentarer

                  Alle TROR de kjenner alle

                  • 06.09.2016 kl.11:45


                  • Det heter ikke - alle kjenner alle - det er nok mer, - alle tror de kjenner alle -. For hvordan kan du virkelig kjenne en person? Fordi du har sett facebook profilen, sett de på tv, eller gått på samme skole som de? Kanskje du også har hengt litt med personen, sett de på byen eller lest bloggen. Men kjenner du personen? Kjenner man personen godt nok til å kunne uttale seg, dømme eller tro at de kjenner? For det er ikke alltid venner kjenner sine egne venner engang. Bare fordi dere henger sammen ofte eller på fritiden, betyr det ikke at man kjenner de, eller hvert fall ikke godt nok. Jeg tror man ikke kan kjenne seg selv godt nok, før man er gammel og grå og tenker igjennom livet sitt.

                    Det er nok "småbyene" som er de verste. Der alle snakker om at du kjøpte deg en bacon pølse og sjokolademelk til frokost, eller da du ble samtaleemne over middagsbordet fordi du farget håret ditt rosa. 

                    Men hva får deg til å tro at du kjenner historien til personen utifra hva du har sett noen få ganger, eller hva du kanskje har hørt fra andre? Når du dømmer noen, liker du at de eller andre dømmer deg? For vet de din historie, bare fordi noen andre har fortalt de noe de kanskje har hørt fra noen andre igjen. 

                    Kanskje noe du burde tenke over før du bestemmer deg over at du tror du kjenner en person eller tror du vet noen ting. For det er kun deg selv som kan vite dine inder tanker, følelser og vite hva som faktisk skjer. Istedenfor å dømme noen for en dårlig avgjørelse, burde du heller spørre om den personen har det bra. For det er ofte når livet går nedover, de dårlige avgjørelsene inntreffer, og det er da personer minst trenger at folk dømmer de eller snakker om de. Hvis du syntes personen er så spennende å snakke om i første omgang, hvorfor spør du ikke? Hvis du ikke liker dem, hvorfor skal du sa snakke om de?



                    Processed with VSCO with f2 preset

                    Processed with VSCO with f2 preset


                    Processed with VSCO with f2 preset

                    Processed with VSCO with f2 preset

                    Processed with VSCO with f2 preset


                    Tenk deg godt om før du dømmer eller snakker stygt om noen. Du kjenner aldri til hele historien, og en gang kan det bli deg. Da hadde du nok ønsket at folk ikke tok for raske beslutninger om deg, eller at du er såra over at ingen tok seg tid til å spørre om din side av saken. For som oftest så er det de som ser minst uskyldige ut som er de skyldige, mens de som ser skyldige ut - de som er uskyldige. 

                    Spør, så får du et svar.
                     

                    • 2 kommentarer

                    Det var så fantastisk

                    • 12.05.2016 kl.07:09


                    •  

                      ♥DEN VAKRESTE KJOLEN♥

                      Jeg sitter her foran skjermen jeg sitter foran hver dag. Klokken har nå blitt 06.00, solen titter frem og jeg måtte stå opp enda litt tidligere i dag for å jobbe før jeg skal på jobb. Jeg skal snart få kommet meg ned, sette på en kaffe og gå ut med hundene. Denne tiden på døgnet er noe av det beste. Uten tvil. Men er så alene med tankene sine. Alt du hører er fuglene som kvitrer og din egen pust, som sårt har blitt litt dårligere da pollensesongen startet, men ellers veldig fint.Jeg våknet 05.15. Litt tidligere enn antatt. Men det var så deilig å være litt alene med seg selv. Jeg er så utrolig stolt over resultatet av soverommet, det blir bare bedre og bedre for hver dag, og så titte på soloppgangen fra soveromsvinduet var bare så fantastisk!




                      Kjolen er fra Ma Vie i Drammen, HER (For dere som bor langt unna man finner noe dere liker, kan dere også sende en mail å få det tilsendt ♥)

                      - - - - -

                      I går dro Simen og jeg på premierefesten til sweatshop sesong 2. Det var ikke et eneste tørt øye i Chateau Neuf under visningen. Etter den var ferdig klarte man ikke å tenke på noe annet enn hva man må gjøre for å hjelpe de. Jeg tviler på at noen vil noen gang handle på H&M igjen etter de ser denne serien, hvis de ikke ser tydelig resultater på at de som arbeider med klærne blir behandlet bedre. Heldigvis vet jeg utrolig godt at de som lager klærne vi selger hos Ma Vie, ikke er billige masseproduksjon, der de som sitter og syr ikke får en dritt av levelønn. Jeg vet at de får det de fortjener, og at de blir behandlet bra. - Allerede etter sesong 1 av sweatshop burde H&M og andre aktører tatt i et tak, gjort noe for de som syr. Egentlig burde det aldri gått så langt at det hadde blitt laget en serie av det, men sånn er verden, og sånn har ting blitt. Men det er da man virkelig burde gjort noe. Gjort en endring, stått opp for de som faktisk gjør at det finnes H&M ++ plagg. Jeg håper virkelig det blir gjort en stor endring denne gangen, jeg håper folk innser, jeg håper de som styrer klarer å få opp øynene, og jeg håper de der nede og flere andre endelig får et bedre liv. Tenk litt på hvem du støtter neste gang. Det er ikke alltid det billigste er det beste.

                      • 11 kommentarer

                      Når vil det bety noe?

                      • 07.05.2016 kl.11:00


                      •  



                        Tanker.

                        Det å blogge er ikke bare, bare. Flere tenker det er dans på roser, fordi det er så enkelt. Det er så enkelt å sitte på ræva å få ting. Nei, kjære deg. Det er ikke så enkelt som dere skal ha det til. Det er alltid utfordrende. Det er hardt og man må gi 100% av seg selv hver eneste dag. Vi får ikke bare skryt og "gaver". Vi får motgang, vi får hets og vi får kommentarer av at folk vet bedre enn oss. Men bloggen har gitt meg så utrolig mye. Jeg har sett meg selv vokse på bloggen, jeg har lært meg så utrolig mye, ting jeg aldri hadde lært uten denne bloggen. Jeg har blitt tøffere, sterkere og fått et annet syn på livet. Det er flere ganger jeg ser på innlegg, herregud, hvorfor skrev jeg det? Hvorfor hadde jeg på meg det, eller hva gjorde jeg her. Samtidlig som det er så utrolig gøy å ha en blogg man kan se tilbake til. Følge med på hvor mye du vokser, hvor mye du lærer og ikke minst hvor mye sterkere man blir for hver gang. 

                        Jeg husker selv da jeg var yngre. Da jeg trodde man var voksen når man ble 18, når 18 års dagen kom var jeg sjokkert over hvor lite voksen jeg var, i forhold til hva jeg trodde. Nei, alt endrer seg når man er 20. For da! Da er man voksen. Nei, heller ikke når du er 20. Du er selvfølgelig mer voksen når du er 20, enn når du var 18. Du vokser for hvert valg du tar, du lærer, du oppfatter og du innser mer og mer for hver dag. 

                        Jeg er veldig glad for det bloggen har gitt meg. Den har gitt meg et annet syn på alt. Syn på hvordan jeg vil formidle noe og hvordan jeg skal tenke på ting. Bloggen er som min dagbok. En dagbok jeg vil skrive i hver dag, for å selv kunne lære, for å gi og for å kunne vokse. Jeg vil kunne se tilbake på blogge, se over mine tanker og la det ha en betydning. Jeg vil kunne hjelpe de som trenger min hjelp, de som er der jeg en gang var og føler ikke at det er noe håp. Jeg vil kunne vite at min mening betydde noe, ikke bare for alle andre men også for meg. 

                        Vil jeg, vil du, vil noen virkelig bry seg om de små bagatellene man en gang brydde seg om? Vil man huske de? Takket min kjære blogg, klarer jeg å lese hva jeg tenkte, og ikke bra tro hva jeg jeg en gang visste. 

                         

                        • Ingen kommentarer

                        Du må forstå at du ikke kan forstå.

                        • 01.02.2016 kl.13:10


                        • Alle er alltid så forståelsefulle. Ja, vi forstår din sorg. - Nei, du må forstå at ingen kan forstå min sorg, min glede eller mine valg. Ingen kan forstå hvordan akkurat jeg har det. 

                          Jeg er så lei av å høre. "Jeg skjønner akkurat hvordan du føler det", Eller "Herregud, du kan ikke fortsatt være lei deg for det der". Men vet du hva? Du må forstå at du ikke kan forstå hvordan mine følelser er. Du vet ikke hva som gjør vondt for meg, eller hvordan følelse jeg får når jeg blir glad. Du må også forstå at det ikke er alt du kan forstå heller. For da jeg gråter for noe du ikke ville gråtet over, eller da jeg ikke ville gråtet over noe du gråt over. Det vil bare være noe du ikke forstår, for vi er alle ulike. Det er ingen som vet om følsene, ordene eller språket er likt for alle. Vi vet ikke hvordan vi hører et tonefall, for vi har aldri vært inne i hodene til hverandre. Vi har aldri kjent den samme følelsen, vi har aldri grått de samme tårene, vi har aldri smilt fra samme munn. Vi har kanskje hatt den samme grunnen, men med to forskjellige historier. 

                          Du kjenner ikke min historie, jeg kjenner ikke din. Ingen kan fortelle et annet menneske om hvordan han eller hun skal føle eller tenke. Ja, vi kan gi råd om at den buksen burde du ikke bruke. Men aldri, da mener jeg aldri, fortell en person om hvordan hun/han skal føle. For det er en ting du aldri kommer til å forstå.

                           

                          Processed with VSCOcam with f2 preset

                          Det er ikke alltid man mener noe vondt med å si, "jeg vet akkurat hvordan du har det". Men det er ikke det den personen vil høre. For du forstår ikke.

                          Du forstår ikke, for vi, vi er helt forskjellige personer. Vi kan kanskje like de samme tingene, le av de samme tingene, men vi, vi kan aldri føle eller tenke hva den andre personen gjør. 

                          Du har kanskje lyst til å filleriste venninnen eller kompissen, fordi du ikke aner hva den personen ser i han eller henne? Det er jo akkurat det. Du forstår ikke. Du kommer heller aldri til å forstå det, fordi jeg er meg og du er deg.

                           

                           

                          - Karianne Vilde

                          • Én kommentar

                          Hva vil du bli når du blir stor?

                          • 17.11.2015 kl.23:26


                          • Jeg husker dette var det mest etterspurte spørsmålet da jeg var ung. Kan ikke akkurat si at det har sluttet heller. Men kan man egentlig vite 100 % hva man ender opp med til syvende og sist? Jeg husker man alltid ville imponere ved å si yrker som advokat, lege, politi, brannbann eller sjef for en stor bedrift. Jeg husker jeg alltid fikk høre hjemme, "hvis du ikke gjør det bra på skolen, vil du ende opp i kassen på kiwi". Det var jo selvfølgelig skrekkslagent for unge mennesker som ikke visste så mye om livet. Der man hverken betalte for skole, hus eller maten selv. Nei, aldri i livet om jeg skulle "sjekke" inn maten til advokatene og legene som ville blitt mine gamle klassekamerater. Her var det best man følgte med på skolen.

                            Det ble nesten som et skjellsord det å ikke få seg en ordentlig utdannelse og jobb senere i livet. Det handlet jo om å bli den beste i alt? Man skulle ikke bli flau over å fortelle det man skulle jobbe med. Tenk det hvis MIN mor var en vaskedame? Da hadde hun nok kjørt rundt i en skraphaug av en bil, og jeg ville nok hatt det samme klesplagget hver dag i et år. For det var jo egentlig bare utenlandske menneskene som akkurat hadde kommet til Norge som skulle ha de flaue jobbene ingen andre gadd å ha. Var det ikke?

                             

                            Det kom jo alltid spørsmål; Hva jobber foreldrene dine med da? Da var det alltid en konkurranse mellom alle barna å finne ut hvem av foreldrene som hadde den beste jobben. Det var jo også de som aldri ville fortelle det. De satt bare stille, tittet ned i bakken og fiklet med hendene sine. - Vi alle visste da at foreldrene til den personen ikke hadde en velutdannet jobb. Men hva visste egentlig vi da? Hva visste vi om at utdannelse koster penger, det kostet penger å leve. 



                            For definerer dine foreldres jobb deg? Definerer den hvordan status du skal få i vennegjengen eller på skolen?

                            Hvorfor er det å jobbe som en advokat noe bedre enn å skulle jobbet som en vaskedame? Fordi man tjener mer penger? Hva om penger til å kunne kjøpe hvilken som helst bil, ikke var drømmen for den personen? Hva om den faktisk elsket å vaske husene til andre, at det var mye mer spennende og givende enn å skulle sitte inne dagen lang som en advokat?

                            Hva om pengeboken aldri rakk frem til studiene, fordi du fikk barn for tidlig, eller hadde ikke foreldre selv som kunne hjelpe deg til det. Hvorfor skulle den personen bli sett på som mindreverdig på grunnen av yrket?



                            Oj, du skal bli snekker ja. Du hadde nok ikke gode nok karakterer til å gjøre noe annet. Du har nok vært et problembarn som ikke var smart nok til å gjøre noe annet enn å hamre inn en spiker i veggen.

                            Men vet du hva? De snekkerne du ser ned på fordi de bare er en snekker, har laget huset du bor i. Vaskedamene du ser ned på gjør det rent på sykehus, toaletter så du skal ha det rent når du går på do. Taxisjåføren får deg trygt hjem uansett hvilken tid det er på døgnet. Den skittende bilmekanikeren, er den som reparerer bilen din, når DU ødelegger den. Sykepleieren som de fleste tror ikke var god nok til å bli lege, er den som tar vare på deg når du er på sykehuset. Den personen som sitter våken om natten, i tilfelle du skulle trenge han/henne. De som sitter i kassa på kiwi, er de som sørger for at du skal ha mat hver eneste dag. "Søppelbilen" gjør så det ikke skal være søppel rundt huset ditt, eller at du må kjøre til søpledynga selv. Eller de som faktisk jobber på søppledynga gjør så det ikke skal være søppel spredd rundt over alt.   

                             

                            Jeg har jo først i mine "eldre år" funnet ut at man skal jobbe med det man selv har lyst til. Hvorfor skal den ene jobben være mindre verdt enn en jobb der du tjener bedre enn andre? Hvorfor skal spørsmålet om hva man tjener være en av de første spørsmålene folk skal spørre om når man skal starte en samtale? Burde man ikke heller spurt; Trives du med hva du jobber/driver med? For hvis man trives, hvorfor skal da økonomien ha noe å si. Hver og en sin jobb har noe å si her i verden, så da spør jeg igjen. Hvorfor skal din jobb og økonomi definere deg som person. 



                            Vi har da alle en viktig rolle med hva vi gjør i livet. Om det er å vaske eller fange skurker. 

                            Derfor er det viktig at dere som er foreldre prøver å lære barna deres, at ja det er viktig å fokusere på de riktige tingene i livet, men gjør det som gjør DE glad. Ikke hva alle andre vil at de/du skal gjøre, eller det som kan få deg selv til å få en bedre status i gjengen. 

                            Som en klok dame en gang sa til meg; Du er kanskje ung nå, men til neste uke er du allerede "60 år". I løpet av den tiden har du nok byttet yrke 20 ganger, men så lenge man gjør ting som man er lykkelig med, hvorfor skal det være et problem!

                             

                             

                             

                            Tenk litt på dette. Vi er alle like mye verdt uansett utseende, jobb, penger, farge, religion eller størrelse.
                            - Karianne Vilde






                            • 7 kommentarer

                            Hvorfor var det ingen som forstod det?

                            • 08.09.2015 kl.19:12


                            • Dette her kommer til å bli et veldig personlig og sårbart tema å ta opp for min del.. Jeg prøver ikke å få sympati, men jeg føler det er viktig å få det frem. Det vil kanskje hjelpe flere som er i samme situasjon, eller slik at lærere kan endre sin tankemåte når det kommer til elever. For ja, enkelte lærere er trangsynte - de elsker englebarna som sitter på fremste rad og kan alt før de i det hele tatt har åpnet boken.

                               

                              Det startet en sommerdag år 2000 da jeg først startet på skolen. Vi var alle spente på å se hvem vi kom i klasse med, vi hadde bare levd i 6 år så ingen visste så veldig mye om livet enda. Vi fikk tildelt hver vår klasse og denne gjengen skulle vi dele klasserom med hver dag i hele 7 år. Disse elevene skulle se hverandres første gang i nesten alt, første dag til skolen, første gang man spiste matpakken på skolen, første gangen man var i gymmen, første gang man stod forran ved tavlen osv. Kontakt læreren var også der med oss hele veien. Vi fikk faktisk en fantastisk lærer som hjalp oss med alt, hun var tolmodig, hun viste omsorg til alle, ja hun var faktisk den beste læreren man kunne få. Så vi skulle få viljen vår om å ha hun helt frem til vi skulle starte på ung. skolen. Men ting blir ikke alltid som planlagt.. i 3 klasse ble hun sykemeldt, så vi skulle få en vikar. En ung vikar som aldri hadde hatt en klasse før - Vi var hennes første klasse - Vi var nok veldig pøbler for den stakkars ferske læreren.. Alt vi egentlig  var bare å få igjen vår gamle gode lærer Berit. Hun kom noen få ganger for å besøke oss, da tok hun med seg en bok og vi satt helt musestille og hørte på henne. Men året gikk og vi så mindre og mindre til henne. 
                              En dag kom mannen hennes og rektor inn til oss og fortalte at Berit hadde gått bort. Hun var død. Vi kom aldri noen gang til å møte hun igjen? Hva var grunnen til dette? Hun kunne jo ikke bare forsvinne sånn helt plutselig. Hun var jo vår yndligslærer. Vi skulle ha hun helt frem til 7 ende klasse. Den drømmen døde den dagen.

                               

                              Vi alle stilte opp i begravelsen, vi hadde med blomster for å si hadet bra til henne en siste gang.



                               

                              Årene gikk og den nye vikaren vår hadde blitt vår faste kontaktlærer. Hun var den som skulle være med oss helt frem til 7 ende klasse. Mye skjedde på de siste årene frem til vi skulle starte på ung. skolen. Hun ble ofte sykemeld pga psyken. Det var tøft for lille henne å skulle overta denne klassen som vokste seg store og kanskje noen ganger frekkere. Vikarene kom og gikk til alle døgnets tider, vi hadde såvidt samme lærere hver dag. Men tiden fløy og vi startet plutselig i 8.ende klasse. Vi gikk ikke lenger på barneskolen, for vi hadde blitt ungdommer! Hvor kult var ikke det, vi hadde blitt så store at vi kunne gå til butikken i friminuttene. WOW - Vi fikk tildelt vår nye klasse. Vi fikk to kontaktlærere per klasse. Det var jo egentlig her alle probleme startet. Vi var gamle nok til å skulle klare oss på egenhånd. Vi skulle plutselig få karakterer som fortalte oss hvor gode vi egentlig var på skolen. Karakterer som forklarte om du var en flink eller en dårlig elev. Etterhvert som karakterene ble delt ut, ble også yndlignselevene plukket ut. Mens de som ikke fikk så bra karakterer, ble ofte kjeftet på. Vi fikk som oftest skylden for ting vi ikke hadde gjort. For det måtte være en av oss. Vi var jo problembarn siden vi slet med å få en 6'er i fagene. Man kunne merke det utrolig godt på lærerene at de hadde snakket med hverandre før de skulle møte oss. For hver gang det kom inn en ny lærer vi ikke hadde hatt før, hadde de navnene våres på et ark - der var allerede yngdlingsbarna dems favoritter fra første stund. De som ikke var det var allerede hatet før de i det hele tatt hadde sett på oss.

                              I de fagene lærerene ikke gadd å bry seg om meg, der de allerede hadde gitt meg opp før jeg hadde startet. Der gadd jeg heller ikke gjøre noe for fagene heller. 

                              Heldigvis fantes det enkelte lærere som ikke brydde seg om hva andre lærere hadde sagt fra før av. De tok hver og enkelt person som den personen de var. De tok seg tid til å høre og se. Spesielt i gymmen. Jeg var en soleklar 6'er i gym. Ingen klarte det bedre enn meg, jeg elsket hver eneste gym-time. Gym læreren var en av de beste lærerene jeg hadde, så jeg ga alt jeg kunne også i hver eneste time vi hadde med han. 

                               

                               

                              9.klasse på ung.skolen. Vi hadde startet på enda ett nytt år. Dette året hadde alle klassene blitt byttet på, fordi klassene ikke hadde fungert som de skulle. Vi hadde allerede vært inn og ut hos rektor året før pga en jentekrangel, det var det som førte til at vi alle ble byttet på. Denne gangen fikk jeg en litt eldre men god kontaktlærer. Hun var streng med forståelsefull. 

                              Jeg hadde blitt påvist PTSD - Posttraumatisk stresslidelse. Det var ganske vanskelig for lille meg å takle, jeg var jo ikke så gammel at jeg kunne forstå alt heller. PTSD er forskjellig fra person til person. Men de to hovedbegrepene med det er at du enten blir veldig rolig og stille, alt du vil er å gjemme deg og du tørr ikke snakke med noen. Eller så blir man veldig sint. "Heldigvis" fikk jeg den versonen der man blir utrolig sint! Jeg har et fryktelig temperament, jeg slet enda mer med konsentrasjonen, jeg talket ikke at folk stod bak meg.. Jeg måtte ha ryggen inntill vegger fordi jeg klarte virkelig ikke at mennesker stod bak meg. Alle lærerene fikk god forklaring om hva det betydde at noen hadde PTSD. De fikk beskjed om at de skulle ta hennsyn til det, og at de hvertfall ikke skulle stille seg bak meg. 

                              Likevell finnes det lærere som ikke bryr seg, de vil få enkelte elever til å klikke, de vil få en reaksjon på elever de ikke liker. For i dems øyne er problembarn bare promblembarn. De forstod ikke at det er faktisk de barna som sliter med å lære ting som trenger hjelpen. Ikke de barna som allerede har 6'ere i alle fag. Dere trenger ikke stå alle timene deres forran hos de, bare fordi de rekker opp hånden. Det er jo vi som ikke rekker opp hånden, vi som setter oss bakerst, det er vi som trenger hjelpen. Hvofor er det så vanskelig å forstå? Dere er jo lærere, deres jobb var å lære de som ikke kunne. 

                              Har det kanskje aldri falt dere inn at de som er litt problembarn som ikke har det så bra? Kanskje man ikke har det så bra hjemme, også kommer man på skolen så har man det ikke bra der heller fordi dere behandler oss som dritt? Har dere ikke tenkt over hvordan det kan påvirke et barn i senere tid...? Selvom vi ikke roper etter hjelp, betyr det ikke at vi ikke trenger det.

                               

                              Fordi dere aldri ville forstå oss. Vi var ikke verdt bryet... Selv hvor mange personer som hadde kommet til skolen for å fortelle dere at dere ikke skulle stille dere bak meg, endte flere av dere opp med å gjøre akkurat det der. Dere ventet til jeg skulle klikke for at dere kunne kaste meg ut av klasserommet. En episode jeg husker utrolig godt var da den ene lærerene stilte seg bak meg, jeg sa klart og tydelig: " ikke stå bak meg, du vet jeg ikke talker det."  Han smilte sitt slibrige smil på skeiva, og flyttet seg ikke en millimenter. Jeg prøvde å holde pusten og telle til 10. Noe som tydeligvis skulle hjelpe. Men neida,sint ble jeg og sa "kan du flytte deg!??" . Det han gjør er å ta rettetangen min opp fra vesken min for å ta den? Jeg prøver å ta tak i den, for det gjorde meg enda mer irritert. Hvorfor skulle han ta noe som var mitt!! Han river armene mine hardt vekk flere ganger, før han smeller rettetangen min i hodet mitt. 

                              Han blir meldt inn til rektor for vold mot en elev. Og jeg blir tatt ut av timene hans. Ja, så dårlig er systemet at det var jeg som ble tatt ut av timene, ikke han som skapte det. Det endte med at hver gang vi skulle ha det faget, hadde jeg gym med de andre klassene. Jeg hadde gym flere timer hver eneste dag. Flere av fagene ende opp med å gjøre hjemme. 

                               

                               

                              Jeg gikk ut av ung.skolen med 4.4 i snitt, endelig var jeg ferdig med de lærene der. Nå var det videregående som var opp for tur. Jeg søkte både på Akademiet og Drammen VGS. Jeg kom inn på begge to, men lite visste jeg om det valget jeg tok da skulle være så avgjørende. 



                               

                              -----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

                              Den sommeren fikk jeg både påvist kyssesyken og prolaps i ryggen. Noe som gjorde at jeg ikke klarte å trene lenger, eller ha gym på skolen. Mitt favorittfag ble revet bort fra meg.

                              ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

                              Tiden gikk og jeg skulle velge skole. Jeg valgte Drammen VGS, fordi det var en veldig sosial skole. Jeg flyttet for meg selv i starten av 1. klasse. Min egen lille leilighet i Drammen, rett ved skolen. Jeg var utrolig selvstendig og elsket det at jeg kunne ha et rolig sted for meg selv. 

                              Ukene gikk og man kunne allerede merke da at lærerene delte oss inn etter hvor godt vi gjorde det i fagene. Uansett hvilket trinn man går i, så vil lærere alltid snakke om elevene sine. De elevene som satt forran og lærte seg hele pensum bare av å se på forsiden av boken, ble hovedprioritering og selvfølgelig stjerne eleven. Jeg gikk på skolen hver eneste dag og prøvde å motivere meg om at det kom til å bedre, tross lærerene som prøvde å ødelegge skoleåret mitt. Tiden ble tøffere og man følte seg ikke så velkommen i klasserommet av lærerene lenger. Jeg husker at naturfagslæreren vår hadde dystleksi, så han lærte oss ofte feil formler. Spansklæreren vår var polsk og kunne ikke snakke Norsk, og heller ikke så bra spansk. Man slet selvfølgelig med å prøve å forstå de tingene man skulle lære oss. Hvertfall hvis man ikke var så flink til å skulle lære seg ting på egenhånd. 

                              ____________________________________________________________________________________________________________________________________

                              Jeg var 16 år da jeg fikk nyrestein. Like etterpå må jeg inn på sykehuset for å fjerne mandlene mine. Jeg mistet mye av undervisningen, men det var noe lærerene ikke brydde seg om.

                               ___________________________________________________________________________________________________________________________________

                               

                              Skolen ble mindre og mindre prioritert, for jeg var så utmattet om dagen. Jeg bare sov og sov, jeg klarte ikke trene lenger heller. Jeg måtte slutte på både cheerleading og cheerdance. Det var de to siste sportene jeg hadde klart å holde på frem til siste slutt. Trening var jo livet mitt, da jeg ikke hadde det bra dro jeg alltid å trente. Men det klarte jeg ikke lenger. Jeg kom veldig sjeldent på skolen, for lærerene ønsket meg ikke velkommen til enkelte av fagene. Jeg var jo så mye syk, og det ødela for deres undervisning. 

                              Tøff som jeg var, viste jeg aldri svakhet til de som ga meg ryggen. Jeg svarte som oftest tilbake med samme mynt, for de kunne jo aldri vinne over meg. Lærerene mobbet meg rett og slett. Jeg var aldri bra nok for de. Men det var jo aldri noe jeg ville vise til noen, for jeg var så tøff at ingen skulle knekke meg. Jeg bygde skjold rundt meg, som ingen noen gang skulle få lov til å bryte igjennom. Jeg kunne bli glad i noen, men aldri så glad at jeg slapp de inn. Det eneste som holdt meg oppe, det eneste som gjorde dagene mine bra, den eneste som fikk meg til å ville leve og smile var hunden min Chanel. Hun var den eneste jeg virkelig slapp inn til meg, og jeg behandlet hun som en prinsesse. Jeg visste det at hun aldri ville forlate meg.  Etterhvert som jeg hadde henne, begynte hun å utvikle samme personlighet som meg. Vi var som to dråper vann, og jeg tok hun med overalt. Når hun plutselig ble nektet å komme inn i klasserommene, begynte jeg å nekte å komme inn. Hun var den personen jeg ville ha med min side hvert eneste minutt. Hvofor kunne virkelig ingen forstå det, når jeg var så alene som jeg var? Lærerne hadde uansett ikke tid til å forstå meg, de bare ventet på at jeg en vakker dag skulle droppe ut av skolen. Men da vant jo de kampen, og det kunne jeg ikke la de være. Jeg måtte jo vinne noen kamper her i livet jeg også.

                              Jeg møtte opp på skolen, men var kun i de timene jeg klarte å tollere lærerene. Da jeg skulle ha de lærerene som ikke ville meg godt, satt jeg meg i kantinen. For der jobbet en fantastisk dame, som alltid var like blid og hyggelig mot alle. Hun brydde seg aldri om karakterer, og hun lagde den beste maten. 

                               

                               

                              Jeg skulle egntlig være med til Roma med reiselivsklassen. Alt var booket og klart. Jeg gledet meg utrolig mye til å komme meg bort fra alt sammen. Men 4 dager før avreise kommer kontaktlæreren min bort til meg og forteller meg at jeg ikke kan være med. Han jeg hatet mest av alle, han som også hatet meg. For de hadde bestemt seg for at jeg ikke kunne være med klassen dit. Jeg fikk heller ikke pengene igjen, for det var for sent. Takk! Takk for det, skulle dere forvente at jeg skulle bli igjen på skolen og ha timer med en annen klasse mens min var i ROMA? Selvfølgelig ville ikke jeg gjøre det..

                               

                              Det er dere lærere som bestemmer så utrolig mye for resten av livet til en person. Dere bestemmer om man kan komme inn på den skolen man vil, dere som skal veilede oss til å ta riktige valg. De valgene som får oss til å ha en jobb som skal betale regingene våres og levebrødet vårt. Dere kan få et menneske til å føle seg så lite verdt, dere kan få folk til å ikke ville leve lenger eller faktisk bruke narkotiske stoffer. Dere lærere kan mobbe like mye som det elever kan gjøre. Det er ikke gøy da dere prøver å henge oss ut forran klassen, eller snakker dritt om oss når dere spiser lunch med andre medarbeidere. Når dere ikke viser interesse til de som ikke gjør det bra på skolen, eller til de som setter seg bakerst. Da får dere oss til å føle oss dritt. For det er ikke bare bare å sette seg fremst i klassen, det er ikke bare fordi vi er kule pøbler man setter seg bakerst. Det er fordi det er det som er trygt. Det er flere som ikke er så flinke på skolen som setter seg bak, da slipper man å føle seg så alene om å ikke forstå alt. Vi sliter som oftest med konsentrasjonen, derfor hender det at vi bråker. Vi var aldri slemme problembarn, vi trengte bare flinkere lærere som kunne forstå oss.

                              Jeg er veldig glad for at jeg var så sta som jeg alltid har vært og ville motbevise andre hele tiden. Jeg er glad jeg aldri lot meg påvirke med å prøve eller starte med narkotika, for å dempe følelsene. Det er også mye av grunnen til at jeg skrev innlegget "nei, til narkotika" i fjor. For det finnes alltid en annen vei selvom ting kan føles tung og jævelig. En dag vil du innse at det ikke var noe du kunne gjøre med det selv. Du må bare ha noen som forstår deg, min reddning fra å falle sammen var hunden min. Det trenger ikke være noe mer enn å faktisk skaffe seg en hund, en hund vil alltid forstå deg uansett hva og er alltid på din side.

                               

                                I senere tid ble en av mot-lærerene jeg hadde, den læreren som skulle lære oss å stå imot mobbing. Hun er avbildet i alle årbøkene mine med MOT t-skjorten. Hang meg ut på nettet på selveste julaften i fjor. Hun prøvde å snakke dritt om hvordan jeg var som en elev da jeg gikk på ung.skolen. Hun sa jeg bare var et problembarn og at foreldrene mine ikke hadde noe av å være stolte av. Ikke nok med at det kom dritt fra alle kanter, pga noen hadde satt ut falske rykter om meg på sin blogg. Satt jeg der alene på juaften med mine to hunder, mens jeg leste alt som stod på nettet om meg. Hvordan kunne den dagen blitt værre enn at man feirer julaften alene uansett..? Hvordan kunne en lærer som skulle lære oss at man ikke skulle mobbe og bruke narkotika skrive sånn åpent for alle på facebook? Hun gikk ut med mitt fulle navn og informasjon. 

                              Hvorfor skal det bli så lett å bli en lærer i en så viktig tid i et barns liv!? Hvorfor kan hvem som helst komme inn på skoler, folk som ikke klarer å håndtere barn, folk som skal veilede oss. 

                              Jeg hadde en god venninne av meg som skrev til henne etter hun hadde postet det på facebook. Denne mot-lærerens svar tilbake var; "Jeg har ikke tausthetsplikt lenger etter folk har gått ut av skolen" Før hun blokkerte henne på facebook.

                               

                               

                              - Det er ikke alltid man ser ting før man har blitt eldre. Hvis det har skjedd med deg, så husk at ting blir bedre. Du må ikke alltid prøve å vise deg fra din sterkeste side hele tiden, men vit det at man burde aldri ha latt lærerene ødelegge så mye for deg. 

                              -Takk for at dere tok dere tid til å lese min historie. Håper den kan hjelpe andre i samme situasjon.

                               

                              - Karianne Vilde

                              • 21 kommentarer

                              Hva skjedde med oss?

                              • 04.09.2015 kl.22:24


                              • Hva skjedde med oss?

                                Hva skjedde med å kjøpe en kaffe og gå rundt i parken. Hva skjedde med å være en gentelman der han ordnet piknik ved en innsjø. Hva skjedde med at man holdt hverandre i hendene istedefor mobilen. Hva skjedde med at man opplevde øyeblikkene i en date, istedefor å fortelle bestevenninnen din eller bestekompissen din om daten. Hva skjedde med å konsentrere seg om hva dere driver med, enn å lete på facebook, snapchat eller instagram etter hva alle andre driver med i akkurat det øyeblikket? Hva skjedde med å kjenne på spenningen rundt hva du driver med, enn å lete etter det beste bildet for å legge ut på sosiale medier.

                                Nå for tiden er alle så lite oppfinnesomme at det enste som skjer er nettflix og chill - ja vi alle vet hva det ordtaket betyr. Vi alle vet hva som skjer på nettflix og chill date. Eller kanskje du drar med "dama" på en dyr resturant for å vise $, men å sitte stivpyntet på første date utenom å kjenne hverandre er ikke akkurat det beste måten å bli kjent med hverandre. Hva skjedde med å faktisk prøve å bli kjent med personen, enn å prøve å tamme så mange høner på en uke..?

                                 

                                Nå om dagen er det gutte og jentegjenger som drar ut på byen for å dra med seg et hook hjem. Sniker seg kanskje ut om morningen og kanskje aldri snakker med hverandre igjen. Ja, jeg er enig i at det er ganske morrsomt å høre slike historier under drikkeleker, høre om hvor kleint det var eller hvor dårlig alt sammen var. Det er kanskje ikke rart det var utrolig dårlig og kleint når dere ikke kjenner hverandre, hvor mye snakket dere egentlig sammen mens dere var på byen? OG hvor godt kan man bli kjent med et menneske når man er beruset. Akkurat. Man blir ikke kjent med hverandre nå til dags. Folk bryr seg generelt ikke om ting, og tror man bare må gjøre som alle andre. Ingen tørr å by på seg selv lenger, ingen tørr å faktisk spørre -" Hei, skal vi dra på en piknik til uken?" Eller hvis noen faktisk spør om det, er det så tabu at folk hopper av stolen og forteller til alle venninne sine om den kleine gutten som faktisk spurte om det.

                                Blir man spurt om dere skal se på film hjemme hos han og chille en søndagsKVELD, da hopper man gledelig i dusjen og fikser seg opp. MEN, ble du egentlig kjent med han i løpet av den filmen? Har vi mennesker virkelig så lite å finne på eller snakke om, at vi ikke klarer å ikke ha en film rullende i bakgrunnen..?

                                 



                                Hvor koselig var det ikke før da gutta hadde en sliten pickup og hentet jentene før de skulle på date. Stelte seg opp og ordnet fordi de ville bli kjent med jenta de likte. Ikke for å brife til gutta om hvordan kvelden endte. Det virker som om vi gjør alt for alle andre, ikke oss selv lenger. Vi prøver så hardt for at det skal se bra ut på utsiden, mens man egentlig bare sitter der å tar bilder og forteller hva man driver med til alle andre. Ja, jeg skal ikke sitte her å late som om jeg er en helgen og ikke gjør akkurat det samme selv. For det er jo akkurat det virkeligheten har blitt. Vi tar ikke oss tid til å se oss over skulderen lenger, andres meninger har blitt viktigere enn følelsen man opplever der og da.





                                Hvordan ville du beskrevet din perfekte date?

                                -KV

                                • 14 kommentarer

                                Tenk at denne dagen har kommet!

                                • 15.08.2015 kl.12:37


                                • Kjære søte Carina verdens beste digge Dahl å gutan!


                                  Nå er dagen din endelig her. Du er blitt det store 30 tallet. Tenk at du har blitt 30 år! Du skal ha at du ser ut som du er 22 år, også har du lille meg som også holder deg ung og go. 
                                  Jeg hadde jo lovet deg en stor tale og video, men siden jeg fant ut at jeg ikke hadde så bra med tid når jeg skulle opp der. Tenkte jeg det var bedre at jeg dedikerte et innlegg til deg her på bloggen, så får du også se videoen på skjermen etterpå!
                                  Denne festivalen av en bursdag har du planlagt lenge nå. Vi har nesten ikke snakket om noe annet dette året her. Noe jeg skjønner godt! Det blir en ellevill bursdagsfeiring på høyt nivå! 
                                  Du ble kanskje født 9 år før meg. Men fra den dagen vi først møtte hverandre dritings på 17 mai for endel år siden, visste jeg at du var min longlost tvillingsøster.
                                  Du er en av de beste jentene jeg vet om. Du har et hjerte av gull, og et sinn av stål. Når du først har bestemt deg for noe, så gir du deg aldri. Det kan lett bli diskusjoner når vi først begynner å diskutere noe, så sta som vi begge er. Men vi kommer fort til en enighet, siden vi klarer ikke unngå flere sekunder utenom å ha det gøy. 
                                  Vi har gjørt så utrolig mye sammen, at det faktisk ikke kan beskrives. Vi har vært land og strand sammen. Vi har roadtrippet oss sammen i utallige timer, vært rockestjerner flere ganger enn faren din Disel-Dahl. Vi har bodd i campingvogn, kjørt limmo, flydd, brukt ferje, tog, bil,  vi har også overlevd på en båt. Eller du overlevde.. Jeg lå hjemme å spøy i 5 dager. (Neste gang gjør vi noe som ikke gynger fullt så mye.) Det neste vi kommer til å gjøre sammen, er vel at vi tar ubåt eller ender opp på et romskip til månen eller noe.
                                  Spontaniteten vår er det ingen ting å si på for å si det sånn. Det er ingenting som stopper oss, når vi først setter kursen mot noe. Du er jo min longlost tvillingsøster som endelig kom styrtende inn i livet mitt for noen år siden. 
                                  Min morrsomste opplevelse med deg var da vi ble forlatt i bakkene i åre, siden ingen gadd å vente på oss lenger.
                                  Man kan faktisk ikke gjøre noe annet enn å le av hvordan vi to så ut i bakken. Folk stoppet opp for å ta bilder og filme oss, når vi ikke klarte å holde kursen og endte utenfor hvert eneste stup!
                                  Vi klarte ikke engang stå oppreist eller ordentlig for et eneste bilde engang..




                                  Det mest interne mellom oss, er vel da hele trønder-gjengen hadde pakket ut av hele leiligheten i Falun. Og vi kom kjørende i en rasende fart (det var jo jeg som satt bak rattet) med en forferdelig hangover fra alle dagene. Da vi runder hjørnet og ser alle de andre og jeg snurrer bilen inn på parkeringsplassen og tuter på de. (Nå ble det veldig mye om og men, men vanskelig å forklare dette øyeblikket) Du vet godt hva jeg mener Digge-Dahl, haha <3
                                  Det er en million mer ting jeg har å si om deg, vennen min. Men nå ligger vi med et stramt skjema som vi etter din bestemmelse. Så nå skal vi få kommet oss ut av døra, for å rekke partybussen din!
                                  Jeg gleder meg helt elleviiillt til å se deg nå snart, og feire 30 års dagen din med deg!

                                  Enjoy videoen <3
                                  Du er min beste venn, søster, mamma, bror, søskenbarn, kone, mann, dame og kjæreste. Du er en venn for livet, du er grunnen til at jeg smiler. Jeg håper du får den feiringen du har ønsket deg i flere år. Jeg gleder meg til enda flere minner med deg, min kjære Carina Jeanette Dahl <3
                                  Hilsen din aller beste Ville-Wølner. Jeg vil alltid være der for deg i gode og onde dager.
                                  LOVE YOU BIG TIME
                                  • Én kommentar

                                  Nå får dere vite det

                                  • 24.07.2015 kl.11:47


                                  • Goood morgen babes! Jeg vet dere har mange spørsmål om forskjellige ting. Det er også flere av dere som spør meg om de samme tingene, så derfor tenkte jeg å svare på flere av de i dette innlegget her. Først av alt er det mange av de spørsmålene som dere har spurt under spørsmålsruden (dere kan fortsatt spørre om ting på innlegget HER, hvis dere føler det er noe jeg ikke har svart på her). Dere som har spurt om jeg kan svare på spørsmålsrunden med video, ja det skal jeg. Jeg skal teste ut det nye kamera jeg kjøpte i går. Så til dere som lurte på hvilket kamera jeg kjøpte, så var det  Canon EOS 7D, Objektiv Canon 24-105 mm IS Ultrasonic + UV filter, Flash Speedlite 430 EX II, Objektiv EX Sigma DG HSM 50 mm og Håndtak BG-E7 med ekstra batteri. ++ For dere som følger meg på snap @kariannevilde, fikk dere kanskje med dere det bilde jeg la ut der. Jeg skulle gjerne tatt bilder av alt sammen til dere, men det ble sendt på første fly til Tomorrowland i sted. Derfor får dere heller se det når jeg får det tilbake igjen. 

                                    Dere som lurer på når jeg skal legge ut video, så kommer ikke kamera tilbake før til mandag. Så om jeg evt får tid til å lage videoen på kvelden, skal jeg få gjort det. Men jeg skal reise bort på tirsdag, noe som kan gjøre ting litt hektisk. Men jeg skal prøve å få blogget så mye som mulig mens jeg er på "oppdraget". Jeg gleder meg masse til å fortelle dere hva det er, men i mellomtiden kan dere få litt sneak peek fra mystoryen min.

                                    Det er også mange som lurer på om jeg markerer reklame, Ja gjør jeg det. Det vil si at dette innlegget er ikke sponset! Jeg har kjøpt alt selv. (OBS, det jeg har skrevet om tennene er ærlig reklame). Det er også noen som lurer på om jeg skriver om ting jeg ikke liker, bare fordi jeg får penger for det. Det stemmer ikke. Jeg skriver kun om ting jeg selv liker, så jeg tester det alltid først. Eller hvis jeg skriver om et produkt første gang jeg bruker det, så forteller jeg dere min ærlige mening om hvordan jeg syntes det var.

                                    Hvite Tenner: Når det kommer til blekingen av tennene mine, og hvordan jeg syntes det ble. Så er jeg strålende fornøyd! Nå lurer jeg  bare på hvorfor jeg ikke har gjort dette tidligere. Jeg skrev jo også at dere fikk et supert tilbud av å bruke navnet mitt som rabattkode. Der dere får 3600,- i rabatt. Ordinærpris er 4800,- men dere får det for kun 1200,- ved å enten ringe: 98403827 for å bestille time og bruke navnet mitt "kariannevilde" som rabattkode. Eller sende de en mail: post@cosmobeauty.no 

                                    Jeg fikk også med en tannkrem og en whitening penn som hjelper med å opprettholde hvitheten til tennene.

                                    Håper dere har forstått hvordan dere skal gjøre det da? Ellers er det bare til å skrive en kommentar under dette innlegget, så jeg kan hjelpe dere. Det blir litt vanskelig å skulle svare mange forskjellige som spørr meg privat og på forskjellige steder. Skriver dere under her, skal dere få svarene ganske raskt.













                                    Jakke og bukse er vintage // birkenstock sko // Brandy Meville topp //

                                     

                                    Til dere som lurer på huden min, kan jeg lage et eget innlegg kun for dette. Jeg skal også prøve ut et nytt produkt jeg gleder meg masse til å teste, men jeg må bare få meg tid til å starte med det. Siden det er en to ukers kur. Men jeg tror dere kommer til å like den. Dette kommer jeg selvfølgelig nærmere til. 

                                     

                                    Håper dere er fornøyd med svarene.

                                     

                                    XOXO

                                    • 3 kommentarer

                                    Overfladisk bitch

                                    • 25.06.2015 kl.15:52


                                    • Jeg smiler ikke til fremmede på gata. Jeg ler for mye. Jeg sier ikke "et bra nok hei" til andre jeg ikke kjenner når jeg møter de. Altså, man kan ikke huske alle man møter eller hilser på. Man kan ikke alltid ha smilet på topp hver gang man går ut av døren. Det er aldri noe vondt mot ovenfor dere eller noen andre, men det vil ikke si at jeg er en overfladisk bitch. Tvert imot.. Jeg er en utorlig imøtekommende person, jeg tar meg tid til hver og en som kommer bort for å prate. Jeg syntes også det er bedre at dere spørr om dere kan ta bilde, eller ikke prøver å skjule at dere tar bildet. Så har jeg en mulighet til å pose litt, utenom at bildet skal bli helt krise. haha. Det er selvfølgelig koselig at dere vil ta bilder ogsånt. Men hvis dere prøver å skjule at dere tar bilder, ender det opp med at jeg går eller prøver å ikke vise annsiktet mitt. Det er selvfølgelig ikke fordi jeg er overfladisk, som mange da mener. Men jeg kan ikke pose i løse luften, eller bare stå der. Anyways. Bare husk hvis dere syntes jeg er en overfladisk bitch som ikke hilser på dere. Gå heller bort til meg og si hei. Jeg lover jeg ikke er så ille som mange tror, noe dere skjønner med en gang jeg åpner munnen min.

                                       

                                       

                                      Neste gang dere ser en dere vet hvem er som ikke smiler til dere. Tenk dere litt om, smiler dere rundt til alle rundt dere? Det er ikke alltid like lett å være gledesspreder hver eneste dag. Men det aller viktigste dere må forstå, er at det ikke handler om dere. Noen ganger kan jeg ha en tøff dag, da dere hjelper meg med å komme bort!

                                      _________________________________________________________________________________________________________________________

                                      Nå tror jeg også klessalget til Carina og meg er i boks. Jeg har så sinnsykt mye klær, smykker og forskjellige ting jeg trenger å bli kvitt! Det er bare til å glede dere. Skal selge nesten alt jeg har.










                                      Playsuit fra Ivyrevel // Breckelle`s sko // Mulberry veske // Chanel solbriller //


                                      Vi 'hilses neste gang, - <3kv

                                      • 4 kommentarer

                                      Du har det IKKE jævlig nok!

                                      • 04.06.2015 kl.16:19


                                      • Vi er altfor opptatt av alle andre. Vi skal alltid mene det ene og det andre om andre personer. Til og med personer vi ikke kjenner, personer vi ikke har møtt før engang. Vi tror vi vet alt om en person. Vi tror vi vet hvordan de føler smerten sin, vi tror ikke på en person når de sier jeg har det helt jævelig. Du er nok bare en oppmerksomhetssyk drittunge som bare vil ha PR. Man kan ikke ha kjærlighetssorg i nesten to år? Det er jo umulig hvis man ikke har hatt det selv, eller? Bare fordi du selv ikke har opplevd det, betyr det ikke at andre ikke kan føle det. Selvom du aldri har følt deg så alene og såret før at du ikke ville leve lenger, betyr det ikke at minst èn person rundt deg har følt akkurat det der. 

                                        Hvis du har sittet der alene i mørket, uten noe svar på hva som kommer til å skje. Uten noe håp, drømmer eller meninger med livet. Ikke gi opp! Du er ikke alene med de tankene eller den følelsen. Du må huske at det kun er de sterkeste som gjennomgår så mye dritt i livet. Alt skjer for en grunn, og en dag skal du være en person som hjelper tusenvis av andre mennesker i samme situasjon. - Det er de sterkeste som blir mobbet, mens de svakeste mobber.



                                        Du er for feit. Nå er du for tynn. Nå er du for brun. Nå er du for blek. - Hev deg over de som snakker bak ryggen din. De er bak deg for en grunn.

                                         

                                        Jeg er et verdig sært menneske. Jeg snakker sjeldent om følelser og jeg har veldig vanskeligheter med å vise følelser. Men jo lengere jeg har hatt bloggen min, jo mer jeg har skrevet til dere. Jo flinkere har jeg da blitt til å utrykke følelsene og tankene mine. Nå elsker jeg å snakke om alt mellom himmel og jord. Jeg har blitt en mer ydmyk person, jeg må ikke vinne alle kamper. Jeg konsenterer meg mer om meg selv istedenfor å prøve å kjempe alle andres kamper.

                                        Jeg har forstått at ting du en gang elsket, vil du en gang miste. Det du må vite er at uansett hvor vondt det er, uansett hvor lang tid det tar. Vil det bli bedre. Det høres kanskje så utrolig fjernt ut nå. Det er kanskje irriterendes å høre at folk sier, "slapp av, det blir bedre til slutt". Det er faktisk ikke det man har lyst til å høre. Det er jo NÅ du har vondt. Hva hjelper det da deg med at det blir bedre til slutt? Mitt råd til deg er at du kjøper deg en dagbok,(hvis du ikke vil dele de på nettet selvfølgelig) skriv ned alle følelsene og tankene dine. Få de ut, skrik ut hvor lei deg du er. En dag vil du lese tilbake på det du skrev og tenke; Jeg klarte det! 


                                        Aldri glem at DU er bra nok som du er. Ingen kan føle din smerte utenom deg selv. Ikke la noen styre hva du skal si og gjøre!

                                         




                                        - KV


                                        • Ingen kommentarer

                                        IKEA

                                        • 27.06.2014 kl.12:53


                                        • Jeg tok meg en tur innom IKEA for å skaffe meg en ny hylle til skoene mine og litt diverse. Jeg klarer ikke la rom stå likt altfor lenge om gangen, jeg må alltid ommøblere hele tiden, fikse nye ting og bytte ut.

                                          Så hvilket annet sted enn IKEA er det bedre å dra til da! 



                                          JA, jeg satt den opp helt selv! 

                                          Så kjøpte jeg litt div ting som man alltid trenger og en liten bamse til Chanel, siden hun er som et lite barn og alltid må ha leker og bamser uansett hvor hun er.

                                           

                                          Hva syntes du om hyllen? Har forresten kommet et nytt duftlys på IKEA som lukter bringebær #frelst

                                           

                                          #ikea #interør 

                                          • 6 kommentarer

                                          New in

                                          • 17.06.2014 kl.17:55


                                          • Bikini fra H&M. 

                                            Solbriller fra Chanel

                                            Fått flere spørsmål om denne vintage jakken og demin snekker'en. Jakken er kjøpt lenge før min tid, som jeg fant blandt gamle klær som har ligget i huset.

                                            Elsker de litt over size jakkene man kan ha over klær, så den ble tatt godt i bruk.

                                            Snekkeren har jeg kjøpt på LACE for noen dager siden, den er utrolig behagelig å ha på seg, både med 1 og 2 stropper oppe.

                                            Man får brukt det til så utrolig mye, både raskt over en bikini eller med en topp under.

                                             

                                            • 12 kommentarer

                                            Dagens innkjøp

                                            • 28.10.2013 kl.18:49




                                            • Da har jeg igjen kjøpt inn enda mer sminke... Texture brush fra Glô minerals som man kan bruke til både flytende fundation og pudder.  

                                              - Concealer under eye & oil-free consealer fra Glô minerals, det er faktisk de beste consealerne man kan få tak i.

                                              Så hvis du er på leting etter en god consealer, så burde du prøve denne :)





                                              Kjøpte to brett med kompakt fundation fra Glô minerals, fordi de er egentlig de beste og de er utrolig greie for meg som er en makeup artist, 

                                              her har jeg alle de forskjellige fargene jeg vil kunne trenge og jeg kan blande som jeg vil. 

                                              Jeg har kjøpt en som jeg kan bruke hjemme og en jeg kan ha i makeup kofferten min.

                                               

                                               

                                              Har du prøvd kompakt fundations fra Glô? Hvis du ikke har det, så anbefaler jeg deg å prøve nå med en gang!

                                               

                                              - Karianne Vilde

                                              • 7 kommentarer
                                              Stikkord:

                                              A girl thing

                                              • 24.10.2013 kl.11:48


                                              • Shopping $$$$$

                                                 


                                                Har egentlig kjøpt ganske mye ID sminke, men er så utrolig glad i det så jeg ente meg å kjøpe en "Get started kit"igjen!

                                                 


                                                GoodIbag fra cmilie frisørsalong i Drammen
                                                Gleder meg til å få testet dette her ut, jeg elsker virkelig gaver og goodIbags :D
                                                 Du kan besøke nettsiden dems her; www.cmilie.com

                                                Antibakk - TL design er alltid kjekt å ha
                                                Glö-Minerals brush cleaner
                                                 3 koster fra Glo minerals 
                                                 3 koster fra bare Minerals
                                                Jeg kan virkelig sverge til Glö-minerals eyebrown penselen!
                                                Genser: Gina Tricot


                                                 Chanel røyter så mye for tiden, så kjekt med denne rullen (ogfordidenvarrosasåklart)
                                                Genser: Gina Tricot




                                                Det er vel ikke så veldig uvanlig at en jente har et shopping problem..  Skal nok få vise deg snart hvordan klærene blir på og hvordan jeg skal style dem opp, skal bare få litt tid til å knipse noen bilder.
                                                Har bestilt enda mer fra Glö, så jeg venter som en liten unge til å få den pakken fra USA snart! Jeg elsker virkelig nye ting og hvertfall når jeg har bestilt så mye bra sminke.
                                                Har du noen klesmerker/sminkemerker du er veldig frelst til?
                                                - Karianne Vilde
                                                • 2 kommentarer
                                              • Designet av

                                                Camilla Haukjem