hits




HUNDENE



Separasjonsangst

  • 21.10.2016 kl.17:27




    • Separasjonsangst. Der har du meg. Jeg får fryktelig separasjonsangst når jeg har vært mye med noen. Jeg kan nesten knekke sammen, nesten som kjærlighetssorg når jeg drar fra venner som jeg har vært sammen med hver dag i en periode. Husker etter hver gang Digge-Dahl og Ville-Wølner hadde vært på villspor, når vi hadde dratt på en av de syke reisene våres - da slet jeg fryktelig med å dra hjem alene igjen. Ille nok med det, så flyttet Kaja til NYC.. Da hadde jeg heller ikke hun i nærheten.  Så har vi Anniken da, som plutselig bestemte seg smålig spontant å forlate meg for Bergen. Jenta jeg møtte hver eneste dag, selv når vi var "uvenner", da vi var drittlei hverandre og egentlig hadde "bedre ting å gjøre" - kjøre vi alltid den lille turen innom hverandre. Enten for å prate eller bare sitte der å glo veggen. Det trengte ikke skje noe, så lenge vi bare var sammen. Men hun dro jo, og det var vondt å vite at jeg ikke kunne kjøre i 10 minutter bare for å se henne.

      Jeg visste alltid at hundene mine aldri ville flytte fra meg da, men nå er det jo jeg som reiser fra de. Jeg kjenner nå som jeg snart skal dra, at det gjør vondt i sjelen. Jeg har unngått å prøve å stresse for mye ovenfor de, jeg har heller ikke dratt frem kofferter eller bager, kun for at de ikke skulle få unødvendig mye stress. Men i går, da måtte jeg starte litt smått meg å få organisert tingene mine. For jeg drar ut av huset tidlig om morgenen og kommer hjem igjen sent på kvelden, så det med å ha noe tid er nesten umulig. Men jeg la godt merke til at de skjønte at noe, og at de begge ble stresset av det. Så etter 1000 forsøk på å åpne kofferten, la jeg fra meg den og la fra meg klærne og prioriterte de, og hadde kosekveld med full massasje og leverpostei. (Haha) De er jo til syvende og sist alt jeg trenger i livet mitt. Jeg hadde med hånden på hjerte, ikke trengt noe av det jeg har så lenge jeg er med de. Men at jeg reiser er bare noe jeg må, jeg må dette kun for min egen skyld. Selvom de har det bra så lenge de er med meg, er jeg for redd for de for at de skal bli med. Jeg stoler nesten ikke på noen nok til at de skal passe på de. Jeg vet at det kommer til å bli mye frem og tilbake der nede. Ikke bare late dager på strendene og sitte inne foran TV'en. Derfor blir valget at de blir igjen her i Norge enn så lenge. Jeg kan heller ikke ta med begge hundene inn på flyet, (da må du under flyet, og det er UAKTUELT). Jeg lar de ikke stå utenfor butikker engang. Aldri om jeg har sendt de på et fly uten oppsikt av meg selv. Nei, jeg får helt vondt bare av tanken. Jeg får be svigersøsteren min sette på facetime med de for meg, til jeg ser de igjen i Februar. 

      Dere som tenker. Herregud slapp av, det er bare hunder. Dere vet ikke hva det betyr å ha et dyr dere er glad i. 



       

      • 4 kommentarer

      Den verste kvelden i mitt liv

      • 17.09.2015 kl.16:12


      • Hvor skal jeg starte. Det er tydeligvis så utrolig mye som skjer om dagen at ikke engang jeg kan følge med lenger. Jeg har jo vært syk lenge nå, ikke har jeg klart å gjøre stort mye annet enn å faktisk ligge i sengen min. I går følte jeg meg litt bedre enn vanlig faktisk. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra legen, det var vel første dagen min ute av huset også. Hva annet enn å shoppe litt på senteret når man først er blitt litt bedre, også dra innom å kjøpe pizza etterpå for å ha en litt koselig kveld? Men neida, da vi kommer inn døra med nystekt pizza for å sette oss nede, skal vi opp for å hente hundene mine (de tørr ikke gå i trappene). Da jeg står nede hører jeg Chanel hyle, jeg merket på hylet hennes at det var noe galt så jeg slipper alt jeg har i hendene og løper opp til henne. Hun piper og piper mens hun prøver å komme seg bortover til meg. Jeg ser at hun halter og benet står til den ene siden, så jeg prøver å løfte hun opp men det gjorde også utrolig vondt for henne. Jeg fikk utrolig panikk, men jeg merket at hun var i så stor panikk selv så jeg skjønte jeg måtte gjøre alt jeg kunne for å roe henne ned. Jeg ringer til den første dyrlegen som kommer først i området, også forteller jeg de hva som har skjedd - de ber meg komme ned med en gang for at de skal ta røntgen av benet hennes, siden de egentlig stengte om 10 minutter skulle de holde det oppe til vi kom. I full hast setter vi oss i bilen for å komme ned dit. 

        Jeg merker Chanel var utrolig stresset av å komme inn dørene der, jeg prøvde å gjøre alt jeg kunne for at hun skulle holde seg rolig. Jeg står der med tårevåte øyne for jeg var så redd for hva som hadde skjedd med henne. Det gjorde så utrolig vondt at hun hadde det så vondt som det hun hadde, og de sa hvis benet hennes var brekt så måtte vi kjøre direkte til Oslo for å opperere. 

        Dyrlegen må gi hun bedøvelse med en gang for at hun skal kunne roe seg ned. Lille Chloè var livredd av å se Chanel så skremt og at hun hadde det så vondt, så jeg må sitte der med begge ungene mine for å roe de ned. Der jeg står med begge hundene, tårer i øynene prøvde jeg å tøffe meg opp for å ikke skremme de.

        Da han kommer med bedøvelsesprøyten hennes, prøver Chanel å vri seg unna, hun prøver å klamre seg til meg så mye hun klarer. Det stakk i kroppen min da hun skrek av smerten etter han satt inn sprøyten i henne, jeg vil jo ikke se hunden min lide.. Men da han ber meg om å la hun ligge alene til hun sovnet, sa jeg at det var best at hun lå trygt i fanget mitt. Hun var på et ukjent sted, et sted hun aldri hadde vært før - selvfølgelig ville jeg være der for hun uansett om hun var bevisst eller ikke.

        Jeg satt stille med hun i fanget i litt over 10 minutter før de tok hun med inn til røntgen. Da får jeg muligheten til å kose og roe ned Chloè også stakkars som ikke skjønte noe som helst. Vi fikk kommet inn til Chanel etter hun var ferdig med bildene, der hun lå helt bevisstløs på bordet. Iskald og liten. Chloè prøver å slikke på Chanel for at hun skal våkne, hun skjønner ikke helt hva som hadde skjedd med storesøsteren sin. Alt hun ville var å leke med henne. De setter inn en oppvåkningssprøyte for at hun skal våkne. 

        Etter en stund begynner hun å bevege litt på øynene sine, før hun også noen ganger prøver å løfte opp hodet sitt. Stakkars liten skjønte ikke helt hvorfor hun ikke kunne røre på seg. Legene gir oss smertestillende som vi skal gi til henne, de forteller oss at det ikke var noe brudd i benet som de kunne se. Men hun hadde veldig løse skuldre, mer enn vanlig. Så hun hadde muligens fått strekk i en scenene eller noe. Men at hun skulle holdes i ro, og hvis det ikke ble bedre etter noen dager måtte vi ringe de med en gang. 

         

        Jeg ble så utrolig glad for at hun ikke hadde brukket benet sitt. Da måtte hun blitt lagt i narkose og noen måtte opperere må min bitte lille hund. 





        De forteller oss også at man ikke klarer å holde noen ting igjen stakkars når man våkner av bedøvelse. Noe jeg merket mens vi satt oss i bilen hjem igjen. Stakkars liten var så forskrekket over at det bare rant ut av henne, så det føltes ut som om hun ble litt redd for at jeg skulle blitt sur for det eller noe. For da vi satt hun ut i hagen prøvde hun å løpe fort på sitt vonde ben. Helt til hun knakk sammen i bakbena. Hun prøvde å løpe, gjemme seg og prøve å gå på do samtidlig. Jeg hadde aldri sett hun sånn før, hun er jo en selvsikker, god og mammadalt hund. Jeg løftet hun forsiktig opp og tok hun med opp på rommet. Jeg la hun inn i buret sitt med to tepper, bamsen hennes og et griseøre som hun elsker. Jeg legger 3 dyner på gulvet, 5 forskjellige tepper, 3 av hundesengene dems med teppe i, buret hennes stod på gulvet, hun fikk to av hundebaggene sine inn og 4 puter på gulvet. Alt for at hun skal ha et trygt og godt sted å være. Haha, ja rommet ser ut som om det er en kongelig hund som bor der eller noe nå.

        Jeg merker på henne at hun virker litt redd for meg? I dag lurer jeg på om det bare var noe jeg innbilte meg siden hun ikke ville hoppe på fanget mitt, hun ville ikke at jeg skulle kose med henne. Hun tittet bare på meg med sine store mørke øyne i skrekk. Der jeg sitter ved siden av henne og gråter i redselen om at hun aldri kom til å bli seg selv igjen. Jeg blamet meg selv for at jeg var 2 timer ute av huset. Hun var to timer alene i huset hun er oppvokst i. Jeg sa at jeg aldri noen sinne skulle forlate henne igjen, hun skulle bli med meg over alt. Alt jeg klarte å tenke på var om hun ikke kom til å bli glad i meg igjen? Var hun sur på meg fordi jeg holdt hun da hun fikk sprøyta? 

        Alle tankene fløy igjennom hodet mitt, mens jeg satt der for å få varme i kroppen hennes. Alt hun elsker over alt (utenom meg) er leverpostei. Hun gjør hvilket som helst triks som jeg har lært henne bare for å få det. Men hun vrei seg bare unna da jeg prøvde å gi henne det, - "stoler hun ikke på meg lenger" - Det var èn av flere tanker som fløy igjennom hodet mitt. 

         

        Jeg fikk beskjed om at jeg bare måtte vente. Vente til hun kom litt til seg selv igjen. Siden hun var så iskald som det hun var, la jeg den beste sengen hennes i min seng med et teppe rundt. Så puttet jeg henne i sengen mens jeg lå ved siden av for å gi hun kropsvarmen min. Jeg klarte nesten ikke sove noe, alt jeg klarte å gjøre var å passe på henne passe på at hun ikke skulle hoppe ned fra sengen. 

        Senere på kvelden begynner hun å røre litt på seg, så jeg prøver å gi hun litt kjøttpølse. Noe hun endelig klarte å få i seg. Hun hadde enda ikke drukket noe vann, men nå begynte hun å slikke av vann fra hånden min - da fikk hun hvertfall i seg noe.

         

        I dag er hun heldigvis mye bedre. Hun sover veldig mye så vi ligger som noen prinsesser i sengen alle 3. Hun har endelig begynt å legge seg oppå meg, hun har drukket og spist også har hun loggret til meg i dag. Du aner ikke hvor godt det var å se at hun endelig loggret til meg igjen. Jeg smite fra øre til øre og klappet av glede.

        Hun halter fortsatt, men nå har hun endelig kommet litt til seg selv igjen. Nå kan jeg bare tørke tårene fra i går, og tenke at jeg bare var paranoid over at hun ikke kom til å like meg mer fordi jeg holdt hun da sprøyten ble tatt.

         

        Flere av dere kan tenkte dere at jeg høres helt crazy ut som gjør så mye for hunden min, eller gråter når hun har det vondt. Dere tenker nok " herregud, det er jo bare en hund". Nei, det er ikke bare en hund! Det er menneskets beste venn. De ble ikke kalt det for ingenting. 

        Dere som har det båndet til sin hun vil forstå det.

         

        Det var en fryktelig kveld og natt. Men nå håper jeg bare at hun blir helt frisk igjen! Så frisk at hun kan bli med på teltturer igjen.

        • 2 kommentarer

        Pictures of you - pictures of me

        • 11.11.2014 kl.19:11


        • Det er litt krevende å ha to hunder, men det er enda mer koselig! De har endelig blitt veldig gode venner nå og veldig klengete på meg begge to. Chanel er jo litt smålig sjalu hvis "valpen" (vet ikke helt om det blir Fendi eller Chloè, men tror nok det blir Cloè) - får ekstra oppmerksomhet, men nå er det faktisk veldig viktig at jeg gir Chanel ekstra mye oppmerksomhet også, så hun ikke ender opp med å bli en sær hund - noe som faktisk kan skje når et enebarn får konkurranse. Men hun er kjempe flink og hjelper den lille voffsen når vi går tur og den stopper opp fordi den ikke vil gå lenger ogsånt. I går så dro jeg med meg begge hundene for å besøke noen venninner med sine hunder i den nye leiligheten til Christi. Så mange "tisper" som løp rundt og koste seg da.

          Valpen er jo så utrolig rolig og lydig, hun har faktisk aldri bjeffet (bank i bordet) men hun piper utrolig lavt og søtt når hun ikke ser meg, så de må være med meg uansett hvor jeg går, selvom det bare er inn på walk in closetet og det klør så utrolig mye i tennene hennes at hun har bitet i stykker den ene iPhone laderen min, så nå må jeg faktisk passe på sånne smpting hun kan bite på. Men jeg kunne faktisk ikke bedt om bedre chihuahua'er enn de jeg har nå.

           

          mgX7zmsrzBE

           

          Hvilket navn syntes du passer til valpen? Chloè eller Fendi? Tar jeg Fendi får jeg to "merke-dogger" men med Chloè får jeg to voffser med - CH-

           




          • 2 kommentarer

          Mamma til to

          • 09.11.2014 kl.18:52


          • Ja det stemmer! Chanel har blitt storesøster til verdens nydligste jente, herregud jeg er helt forelsket i de begge to. 

            Jeg var jo å feiret bursdagen til en venninne i går, så dro jeg videre til Oslo. Så når pappa hentet meg på togstasjonen i dag så ventet denne lille prinsessen på meg i bilen, herregud jeg viste ingenting om det, så jeg var jo utrolig overrasket når jeg så henne. Jeg vet faktisk ikke hva hun skal hete enda? Jeg har tenkt på Fenty eller Fendy føler et av de passet til henne? Har du noen tips til navn så kan du gjerne fyre løs :) Har jo Coco Chanel, også hadde jeg en fisk som het LV (haha). Men denne chihuahua'en her kan jeg sette valper på, det kan jeg ikke på Chanel siden hun er i grenseland og jeg har ikke turt å ta sjangsen på at hun kunne ha dødd under svangerskapet.









            Kan ikke si at det var så enkelt for å få de begge til å kikke på kameraet samtidig, for begge er så klengte på meg og begge prøver å få min oppmerksomhet også er de litt sjenerte mot hverandre. Merker mitt bortskjemte enebarn begynner å bli litt sjalu for hun har alltid vært den lille søte stjerna som får oppmerksomheten til alle. Men det blir nok litt bedre etter hvert tenker jeg, er nok veldig bra for Chanel også at hun ikke er "enebarn" lenger.

             

            Nå skal jeg kose meg videre med de to snuppene mine, herregud den lille voffsen er jo så utrolig liten, det kjennes ut som om jeg holder en liten kattunge, for den er så liten og sjør også har den hvite poter.

             

            Hva syntes du om den nye hunden? // Hva gjorde du i går? //

             

            <3KV

            • 4 kommentarer

            In the sun with coco

            • 21.07.2014 kl.21:09


            •  

              I dag tok jeg med meg kontoret ut i solen og inn til Oslo for å bade med Kaia og Coco. Gud som solen har stått på i dag, det kjennes ut som om huden min fortsatt brenner så jeg har plantet meg godt forran viften på rommet nå for å si det sånn.. Helt sykt hvor tropevær det er i Norge nå, det var mye varmere i Oslo enn det var i Spania når jeg var der. 

              Coco fikk jo veldig mye oppmerksomhet på stranden i dag, både av store og små noe som hun virkelig elsker!

               

               

              Beste annsiktet til coco på lenge.

              Ble litt for varmt for kjære cocodoggen mot slutten av dagen etter vi hadde vært der i 6 timer.

               

              Nå skal jeg bare legge på isbiter over hele kroppen min og sove.

              Hvordan har din dag vært?

              • Ingen kommentarer

              Coco Chanel

              • 30.10.2013 kl.20:06


              • @cocodoggen er virkelig en dere burde følge på instagram






                 








                Dette er virkelig verdens beste hund!!! Kan ikke beskrive hvor mye hun betyr for meg, vil du bruke henne til en shoot/film/reklame

                 

                kan du kontakt meg på: kariannevilde@gmail.com

                • 2 kommentarer
                Stikkord:
              • Designet av

                Camilla Haukjem