Hva som skjedde mellom oss.



 

For mange kom det som et sjokk at jeg ble singel. Housewife som brukte all tid og penger på hus, mat og oppussing, plutselig pakket tingene og dro til USA. Jeg har gått flere ganger rundt å tenkt om jeg skal skrive noe eller ikke. Men hvis jeg først skulle gjøre det - ville det være da jeg selv var klar for det. Ikke payback innlegg for sårende ting som har skjedd eller skjer. Det aller beste var nok mens jeg var her nede. Skrive et innlegg utenom å knekke sammen eller rippe opp ting som vil gjøre meg fly forbanna, og skrive ting jeg burde la være å gjøre. Jeg er klar nå.

. . .

Jeg er en mester til å skyve folk unna meg, det er nok det jeg er best til her i verden. Skyve de unna, sperre unna følelser. Hvis jeg lukker følelsene mine, da vil heller ingen kunne såre meg. Hvis jeg ikke bryr meg om mennesker rundt meg, eller hvis jeg bestemmer meg for at ting ikke skal såre meg. Da sårer det meg ikke lenger. Det er akkurat det jeg har gjort nå - sagt at det ikke skal såre meg, så nå merker jeg ikke savnet.

. . .  

Etter jeg hadde flyttet ut tingene mine, romstert i noen dager uten å ha noe sted å være. Da alle tingene mine lå rundt i forskjellige garasjer og jeg ikke engang hadde en seng og sove i. Gikk jeg egentlig bare rundt som en zombie.. Jeg klarte ikke tenke på det. Jeg måtte ta vare på hundene mine, det var egentlig mitt eneste "problem". Jeg dro hjem fra jobben utenom å egentlig vite hvor jeg skulle dra. Alt jeg kunne var å ringe rundt til vennene mine og høre om de ville henge for å «kille» noen timer av livet mitt, så jeg kunne starte dagen igjen på nytt the next day. Anniken som jeg alltid bare dro til hvis det var noe, skulle flytte til Bergen. Jeg? Jeg som trodde jeg hadde det mest stabile livet av alle vennene mine, skulle bli den hjemløse med to hunder. Med en utflyttning på under 24 timer. Utflyttingen var jo så spontant at jeg ikke hadde noe planer eller backup planer. I mine tanker var jo det mitt hjem, mitt liv, min fremtid. At jeg ikke trodde uansett hva, at jeg ville forlate det. Men jeg fikk en åpenbaring om at jeg måtte det. Uansett hva. Jeg kan med hånden på hjerte fortelle at det var det tøffeste valget jeg noen gang har tatt i hele mitt liv. Jeg lå i forsterstilling å hylte. Det gjorde så vondt at jeg trodde jeg skulle dø. Hvorfor? Det vet jeg ikke, men det var så vondt at vennene mine måtte pakke for meg. Vi har vel alle gått igjennom et break up, vi alle vet hva kjærlighetssorg gjør med en person. Men når man MÅ gjøre det, blir det så rart.

 

 Jeg så virkelig verdien med gode venner, der de kom inn som en squad, pakket tingene mine, kjørte de, trøstet meg, kom med blomster og godteri. Herregud så ødelagt jeg var. Jeg gråt så mye at jeg måtte sitte på badet over doen og spy mens jeg tørket både snørr og tårer. Kroppen skalv og tankene flakket rundt i hodet mitt. Jeg kjenner bare det å tenke tilbake på følelsen jeg hadde, gjør vondt. Jeg husker jeg gikk rundt i huset, tenkte på minnene. Tenkte på livet jeg trodde skulle vare for alltid, skulle JEG nå forlate. Jeg husker jeg alltid løp opp på badet og kastet vann i ansiktet slik at ikke alle skulle få med seg hvor hardt dette gikk inn på meg. Jeg var jo den sterke husker dere. Ingenting kunne kjøre meg ned. Skulle vi kaste bildene? Hjertet ristet som et jordskjelv. Nei, bildene vil jeg ta vare på. Bare pakk de langt ned så jeg ikke ser de før om veldig lenge. Da er jeg nok glad for bildene. 

Jeg var sterk nå. Dette var den siste natten i huset og jeg husker jeg klarte å smile til jentene, lo av vitser og hadde lagt tankene helt bak meg. Dette går fint! Kanskje jeg ikke kommer til å savne huset allikevel..? Nei, denne gangen tror jeg det går fint. 

 

Anniken fortalte meg at jeg ville få smellen, for på slutten var jeg mer opptatt av å komme meg ut at jeg ikke klarte å tenke. Jeg ville ikke møte han, for jeg vet at det ville gjøre alt mye verre for meg. Så alt jeg ville var å få alle tingene ut at huset før han kom hjem. Jeg løp rundt stresset for å få mesteparten ute før jeg møtte på han. I mitt hode gikk alt veldig fint. Jeg tenkte nå, nå er jeg sterk. Det var ikke det at mitt største ønske var å forlate han, forlate det eller leve et annet liv. Tverdt imot. Jeg ville det ikke, men jeg måtte. Det var ikke bra for meg. Vi kunne være verdens beste venner, vi kunne gjøre alt sammen - det var ingen som oss. Men noen ganger kan folk ta så dumme valg, de blir påvirket av dårlige mennesker. De tar andre forgitt og tror man kan gjøre hva man vil, utenom at den andre vil forlate deg. Der hadde du også meg. Jeg var så psykisk nedbrutt på slutten. Alle fortalte meg at jeg måtte gjøre noe med det. Jeg var nok kanskje enig, men hvordan jeg skulle klare det var jo noe helt annet. Skal, skal ikke. Nok får være nok. Jeg var så sliten på slutten der. Noen av dere kunne også merke på måten jeg skrev, at jeg var helt lost. Jeg hadde ikke mer å gi eller ta. Den aller siste uken, var jeg så sliten at jeg ikke orket å bry meg lenger heller. Jeg fikk vite ting som jeg bare dyttet unna. 

 

...

Smellen kom. Første dagen jeg flyttet ut. Vi hadde kjørt nesten tusen puljer med biler frem og tilbake, jeg var sliten og tankene tenkte ikke på noe annet enn at tingene måtte ut. Jeg tenkte hverken på hvor jeg skulle bo, være eller om at det var slutt. Så stod jeg der alene. I et mørkt rom alene. Alle vennene skulle på jobb dagen etter og klokken hadde blitt ganske mye, så de måtte hjem. Da smalt det. Jeg tenkte, hva faen har jeg gjort..? Jeg har INGEN steder å bo. Jeg husker jeg satt meg inn i bilen min, tårene fosset på og jeg ringte til Mariel, med kveldende stemme. Jeg gråt og gråt over hvor vanskelig det var. 

Det var i det øyeblikket jeg trodde jeg skulle dø igjen. Jeg fikk ikke puste. Jeg visste at det var over for godt denne gangen, no way back. Jeg sa jeg bare måtte legge meg, gråte meg til søvne og la det være med det. Kroppen skalv, og jeg ville ikke tenke på det noe mer. Det gjorde for vondt. Dagen etter bestemte jeg meg for å starte livet mitt igjen. Det var en ny dag. La oss starte på blanke ark denne gangen. Jeg klarte meg. Livet fungerte som normalt igjen nå, jeg tenkte egentlig ikke noe mer over det og bestemte meg for å se lysere på fremtiden. 

Jeg dro på kino med jentene, og de spurte meg om hvordan det gikk med meg, om han hadde sagt noe. Nei. Jeg hadde hverken snakket eller hørt noe fra han. Jeg forklarte også at det ikke gjorde noe. For da gjorde det valget mitt enda bedre at jeg ikke hørte noe fra han. Jeg hadde forventet en "unnskyld for alt, jeg forstår veldig godt valget ditt" melding. Men nei. Det gikk bra for min del. Jeg tenkte ikke noe på det lenger, men Stine og jeg hadde en veldig lang samtale om at vi ikke bare kunne gå hver for oss utenom at noen sa noe som helst. Hvert fall ikke hvis jeg hadde planer om å flytte. Jeg forklarte at jeg ikke følte jeg mistet noe "trynefaktor" av å snakke med han, så jeg kunne godt ta initiativ. 

 

Jeg står opp tidlig på morgenen, bestemmer meg for å dra opp til huset. Snakke med han, fortelle hvorfor jeg tok det valget jeg gjorde - in case han enda ikke hadde forstått det. Jeg hadde bestemt meg for ikke å være sur på han, bare ydmyk og fortelle hvorfor jeg valgte å forlate han. Jeg skulle svare på alt han spurte meg om, og si vi skulle avslutte dette på en fin måte. Men da jeg kommer dit og ser at låsen er byttet ut.. Da raste noe inni meg, jeg ble så sur og såret. Ikke fordi jeg ville/trodde jeg kunne komme og gå som jeg ville. Tvert imot. Jeg ville jo at det skulle være over uten å ha noe mer tilknytning. Det var jo jeg som hadde forlatt det huset, selvfølgelig skulle jeg ikke plutselig dukke opp når jeg følte for det.  Jeg flyttet ikke ut pga en krangel eller fordi han valgte det. - Jeg gjorde det fordi JEG måtte. Og jeg visste det at jeg ikke kunne se han hvis jeg skulle klare meg denne gangen. Men den harde smellen kom fordi den delen av livet du trodde skulle vare, skulle ikke lenger forbli på en nøytral måte. - Jeg kjørte ned på jobben min. Annsiktet mitt var så hovent at jeg kunne se kinnene mine når jeg tittet ned og jeg kom hylende inn til sjefen min. Jeg fortalte at jeg ikke klarte å forbli i Norge lenger. Jeg måtte flytte, jeg måtte for en gangs skyld i hele mitt liv gjøre noe for min egen skyld. Jeg måtte oppleve verden. Jeg husker jeg satt der i flere timer, jeg klarte ikke slutte å gråte. Til slutt måtte jeg komme meg «hjem». Well, jeg hadde sittet der såpass lenge at jeg sikkert skremte bort kundene. Jeg kjørte der jeg oppholdt meg for øyeblikket - et mørkt og kaldt rom på en oppblåstbar madrass og et teppe. Hvor hva var, visste jeg ikke. Da vi bare hadde kjørt alle tingene i tusen puljer på forskjellige steder.

Jeg husker jeg sa til meg selv, du vil få det bedre Karianne. Bare hold i litt lenger, så vil alt bli okey. Jeg hadde brukt opp 80% av datapakken min, jeg hadde heller ikke wifi så det å surfe på nettet kunne jeg heller ikke. Det var ikke sånn at det gikk så veldig mye på tv heller, så jeg ble sittende å stirre på tv-serier som gikk på tv for 5 år siden? Grunnen..? For å få tiden til å gå. Folk sier tid leger alle sår, så det var nok det jeg gjorde. Håpet på at en annen dag skulle komme. Jeg skrev til Julianne at jeg ville komme ned til L.A. Hun giret meg opp og snakket om hvor bra hun er der nede. Jeg tok opp telefonen og ringte til Anniken, det er alltid hun som får en telefon når jeg ikke har noe annet å gjøre, eller bare trenger å sitte i telefon med noen utenom å si noe som helst.. Jeg forteller henne at jeg skal bestille biletter til Los Angeles. Jeg skulle bare gjennomføre det nå, for nå skulle jeg starte å tenke på meg selv. 

Jeg legger på med henne. Jeg visste jeg hadde under 20% igjen med datapakke, og det skulle jeg bruke på å bestille flybilettene. Jeg går inn søker, tenker og booker fly til 1.November - 1.månd før jeg endelig kunne komme meg bort fra alt tenkte jeg. Bare det å trykke på betal gjorde at jeg klarte å bite tennene mine sammen uansett om jeg lå på en oppblåstbar madrass eller i den største sengen man kan finne. Jeg var 10 kilo lettere, og gledet meg bare til at dagene skulle gå. Dagene gikk, formen føltes bedre. Jeg hadde det bra, tross alle nederlagene jeg skulle få. Altså. Alt skjedde. Louis Vuitton baggen min bestemte seg for å ryke i Oslos? gater, mac'en ble ødelagt, kortet mitt hadde blitt svindlet, sminke hadde blitt stjålet, skoen min ble ødelagt (mens jeg brukte den),  pappa hadde gått igjennom en stor opperasjon i bukspyttelen og jeg fikk en telefon om at han hadde fått hjertestans og måtte gjennopplives med hjertestarter. Onkel døde, Chanel ble syk, Chloè fikk en skremmende hoste rett før jeg skulle dra, så det var skremmende å tenke på at jeg skulle dra fra henne, mens hun var sånn. Altså alt skjedde. Alt jeg tok på ble ødelagt og jeg fikk jo div bilder og meldinger fra div folk om ja, you know who. Samtidig som jeg fikk vite en hemmelighet som har blitt skjult fra meg i en lang tid. Jeg klarer ikke engang tenke på alt som skjedde med meg den måneden jeg var igjen i Norge. Jeg kan heller ikke skrive det her, men jeg orker ikke tenke på det. Selv ikke da jeg fikk vite div ting, eller da alt bestemte seg for å skje lot jeg det gå inn på meg. Jeg sperret det ute, noe jeg alltid er så flink til. Jeg hadde allerede truffet bunnen, hva mer kunne dra meg ned?

Jeg husker jeg lå i sengen til Veronica. Jeg hadde han fortsatt på sosialemedier, og der dukket det opp noe. Noe som stakk litt, ikke fordi jeg brydde meg på den måten - men fordi du blir lei deg for at det den personen en gang sa var løgn. Jeg bestemte jeg for å slette han fra alle sosiale medier. Det er kanskje litt teit å gjøre det, og litt teit at man syntes det er tøft å gjøre det. Men her legger jeg ut den svake siden av meg selv. Den siden som forteller dere at livet ikke er dans på roser. Jeg gråt i det jeg trykket på blokker over alt. Det gjorde vondt. Altså, det er bare sosiale medier.. Men jeg tror nok bare tanken på at man blir kvitt en person man brydde seg såpass mye om, bare skal forsvinne på alle mulige måter. Men det var det beste for meg. Jeg forstår det nå i senere tid at det er bedre å ikke se de, hverken i virkeligheten eller på sosiale medier. 

 

Alle spurte meg hvordan jeg klarte å forholde meg såpass rolig som det jeg gjorde. Jeg var nok et levende lik der jeg gikk rundt. Jeg rørte ikke en eneste mine da tingene skjedde, eller da jeg fikk den ene telefonen etter den andre. Jeg var kald. Jeg hadde ingen følelser i kroppen. Ingen forstod hvordan jeg fortsatt kunne dukke opp på jobben med et smil om munnen, ikke si noe som helst når den ene tingen etter den andre ble ødelagt. Jeg stod der, tittet på det, tittet opp igjen og fortsatte livet. Venner sa til meg, jeg skjønner ikke virkelig ikke hvordan du klarer deg Karianne, uten å i det hele tatt ha et sammenbrudd..? Jeg hadde knekt sammen hadde jeg vært i dine sko. Jeg forklarte at jeg visste at jeg bare måtte bite tennene mine sammen. Snart ville det alt bli bedre. Alt jeg gjorde var å dra på trening, spise,  jobb, spise, så trening igjen, spise og legge meg. Sånn holdt jeg på hver eneste dag. Jeg elsket det. Treningen gjorde meg sterkere. Jeg kunne våkne til mange meldinger om div ting, men jeg bare la fra meg mobilen og dro på trening. I mitt lille rutine-liv, virket det som om det var det jeg har gjort hele livet mitt. Det hadde aldri vært noe annet. Når jeg smilte var det ekte. Jeg mente det faktisk når jeg lo, når jeg smilte. Jeg trengte ikke gjøre noe hele tiden. Jeg kunne ligge inne når alle vennene mine skulle på byen. For meg var det mer koselig det å se på film med hundene mine eller dra på jobb. Shit. Jeg hadde klart det. Jeg overlevde tenkte jeg. Jeg visste jeg overlevde når det ikke lenger var det første jeg tenkte på når jeg våknet, eller det siste jeg tenkte på når jeg la meg. 

Alle kan klare det! Du må bare innstille deg på at det er slutt. Tenk på deg selv. Hvis du har dyr, tenk på de, hjelp de. Ikke stalk, ikke søk de opp på sosiale medier, (det vil KUN gjøre det vanskelig for deg). Lev livet ditt, bit tennene sammen når det blir vanskelig og book en flybillett og dra på ferie. Uansett så vil det bare hjelpe det å komme seg unna alt sammen. Selv om det kun er for en liten periode. Livet mitt ble bedre in the end. 

 


 

43 kommentarer

Sindre Tobias

09.11.2016 kl.23:59

Sterkt!!

kariannevilde

10.11.2016 kl.04:39

Sindre Tobias: <3

Victoria Larsen

10.11.2016 kl.00:00

Så utrolig sterk historie. Håper det går bedre med deg nå <3

kariannevilde

10.11.2016 kl.04:39

Victoria Larsen: Ja, føler meg mye bedre her nede nå :) Tusen takk! <3

10.11.2016 kl.00:20

Rørende å lese

kariannevilde

10.11.2016 kl.04:39

Anonym: <3<3

Fredrik

10.11.2016 kl.00:28

Du er den første som har fått meg til å lese en hel blogg tekst! Meget godt skrevet! Ønsker deg all lykke og hell fremover. Ta vare på deg selv :)

kariannevilde

10.11.2016 kl.04:41

Fredrik: Tusen takk for fine ord!! Skal det <3

odd reidar

10.11.2016 kl.00:47

men hva gjorde du med hundene?! siden du reiste.. tok de ikke med til LA regner jeg med?!

kariannevilde

10.11.2016 kl.04:42

odd reidar: Nei. Det var et vanskelig valg. Men jeg bestemte meg for at de ville ha det tryggere hjemme, hvert fall i første omgang, med omgivelser de kjenner og et trygt sted å bo!

10.11.2016 kl.00:49

<3

kariannevilde

10.11.2016 kl.04:42

Anonym: <3

Tine

10.11.2016 kl.01:08

Først og fremst jeg beundrer deg. Du er ett utrolig sterkt menneske!! Venninnene dine er gull. Takk for at du delte dette:) jeg som alle andre, håper du storkoser deg på ferie og har det bedre nå<3 Det er lov å knekke, og etterpå så legger du det bak deg og har det time of your life !!! Ønsker deg alt bra, og gleder meg til å følge bloggen din videre.

kariannevilde

10.11.2016 kl.04:43

Tine: Tusen takk for mange fine ord <3! Ja, det er viktig å innse at man har det vondt for å kunne føle seg bedre etter hvert! Blir bra for meg å komme tilbake til bloggen igjen :))

10.11.2016 kl.01:56

Du er fierce ass Karianne 🔥🔥🔥

kariannevilde

10.11.2016 kl.04:43

Anonym: <3<3

Joakim Kleven

10.11.2016 kl.02:19

Leste hele innlegget. Du er så fin Karianne, break ups er noe jævlig. Jeg føler med deg. Han var nok din første store kjærlighet, men han er ikke din største. Det kan jeg love deg. Du virker som en utrolig livsglad person, nyt det, livet er for kort til å ha det kjipt! <3

kariannevilde

10.11.2016 kl.04:45

Joakim Kleven: Tusen takk, Joakim <3 Ja, jeg er glad jeg klarer å se fremover nå, og legge fortiden min bak meg! Sant som du sier! Livet er for kort til å ha det kjipt.. Nyt det mens man kan, og gjør alt man har lyst til <3<3

Julie

10.11.2016 kl.08:03

Føler jeg har skjønt at det har skjedd diverse ting med deg med tanke på innleggene du har skrevet den siste tiden. Trist å lese dette innlegget men du er sterk som kommer deg videre for det er ikke alle som klarer like enkelt. Nå gjør du hva du vil og lever livet i LA :-) Heier på deg!

kariannevilde

10.11.2016 kl.23:06

Julie: ja, det har vært noen som har forstått at det har vært noe.. Nå skal jeg leve livet ja, tusen takk for melding :) <3

Line

10.11.2016 kl.10:16

Wow.. du er sterk!

Veldig glad for du delte dette med oss:-) sender deg en klem<3

kariannevilde

10.11.2016 kl.23:07

Line: Tusen takk <3 ! Litt godt å få dette ut også - det å skrive det ned hjelper endel. Klem til deg også <3

Kristine

10.11.2016 kl.10:42

Utrolig bra skrevet! Du er sterk, håper du har det bedre nå - og koser deg masse :)

kariannevilde

10.11.2016 kl.23:07

Kristine: Tusen takk for fine ord <3 Koser meg masse her nede :))

Cath

10.11.2016 kl.11:07

Har hatt det sånn nå nylig selv, det er ikke noe lett :( Takk for at du er en inspirasjon for meg.

kariannevilde

10.11.2016 kl.23:08

Cath: Det er ikke hyggelig å høre.. Unner ingen å ha det slik! Tenk fremover og gjør noe som vil inspirere deg :) Jeg heier på deg <3

chrsti

10.11.2016 kl.23:09

Er så utrolig stolt av deg og at du har klart dette! Du fortjener virkelig en som elsker deg like høyt som du elsker menneskene rundt deg <3

kariannevilde

10.11.2016 kl.23:10

chrsti: Åhh<3 Takk for fine ord fine deg <3<3<3

Karma

11.11.2016 kl.04:27

Som vanlig rop på oppmerksomhet, du eier ikke verdighet :( Hele forholdet var for din del kun selvpromotering, når du ble kjent nok startet du blogg. Nå bruker du den til å sutre. Jeg tror og håper du vil møte veggen i USA.

kariannevilde

12.11.2016 kl.06:42

Karma: Morsomt at du skal si det, noe som tydeligvis viser at du ikke kjenner meg, men det er okey :) Jeg startet å blogge fordi det var noe vi måtte gjøre på skolen. Jeg skulle ikke blogge annet enn det jeg skulle gjøre når jeg gikk på skolen - men jeg likte det å kunne uttrykke følelser og meninger på min egen blogg, så jeg fortsatte. Hvis du mener dette er å sutre, så får det være ditt valg. Jeg legger ut noe personlig om meg selv, så får folk folk takle det som de vil ut i fra det. Ha en fin dag videre!

Forståeren

11.11.2016 kl.09:40

Etterhvert har jeg innsett at kvinner er mer ulike oss menn enn jeg har trodd. Det er selvsagt forskjell på dere kvinner, men dere styres så mye av følelser og så lite av rasjonalitet at det er skummelt. At menn tør å inngå forhold der en bygger opp familie, bolig og gjeld med individer som er så volatile og implulsive er forunderlig. Hadde dere om ikke annet hatt selvinnsikt nok til å innse dette...

kariannevilde

12.11.2016 kl.06:55

Forståeren: Det spørs jo selvfølgelig veldig mye fra person til person. Selv om en person ikke var bra nok der og da, betyr det ikke at andre eller en annen ikke vil være bra nok. Hvis du kun finner kvinner som ikke har selvinnsikt (eller at du selv mener de ikke har det), burde du kanskje tenke på å finne disse jentene et annet sted og/eller om du kanskje burde ta et lite skritt tilbake og tenke om det kanskje ikke var du som hadde selvinnsikt nok til å se at det til syvende og sist var din feil..? Peker ingen fingre, just saying.

Sceptic

11.11.2016 kl.09:41

Du sier: Jeg hadde forventet en "unnskyld for alt, jeg forstår veldig godt valget ditt" melding. Men nei.

Kanskje han ikke hadde noe å be om unskyldning for. Av teksten i bloggen virker du å være svært selvsentrert. På den annen side - det er vel det som er politisk korrekt nå for tiden - menn skal springe rundt og be om unnskyldning for alt mulig og underkaste seg. Før eller siden finner du vel en mann som liker "femal led relationship" - det er jo det som er politisk korrekt

kariannevilde

12.11.2016 kl.06:50

Sceptic: Selvfølelig har ikke jeg skrevet her på bloggen. Jeg har kun skrevet hvordan jeg følte meg, hvordan jeg hadde det. Jeg skriver også at jeg ikke ville det, men at det var slik det måtte bli - så for hvordan folk vil takle dette er helt deres eget valg.

Tonje

11.11.2016 kl.15:16

Utrolig sterkt skrevet <3

kariannevilde

12.11.2016 kl.06:55

Tonje: Tusen takk <3

Cecilie

11.11.2016 kl.15:31

Utrolig bra skrevet! Det er tøft å stå ovenfor et sånt valg, men var godt å lese hvordan du klarte det. Står litt i samme posisjon selv, og det er ikke lett, men det er en tid for alt. Tusen takk for at du er en inspirasjon for meg på så mange områder. Jeg er veldig glad du delte det!

Du virker som en så livsglad og herlig person - kos deg masse videre, det fortjener du!!

Klem

kariannevilde

12.11.2016 kl.06:57

Cecilie: Tusen takk for mange fine ord <3 Setter utrolig stor pris på dette! Håper det innlegget kan hjelpe flere. Vi må stå på vårt, og leve livet mens man kan.

Ha en fantastisk dag videre <3

inabellee

12.11.2016 kl.13:41

Uff, dette var vondt å lese. Gikk selv gjennom et brudd i august. og er forsatt like knust som da, eller nesten. Jeg ser han hver dag på skolen. Jeg var på besøk hos han en dag og så at han hadde tatt bort bildene av oss på rommet sitt. Ikke at jeg hadde forventet noe annet. men det gjorde likevell vondt... Å har brutt sammen hundre ganger. Igår døde katten min som jeg var så glad i og jeg hadde virkelig trodd at når denne dagen kom så skulle han være er å trøste meg, men jeg tok feil. Han sender meg ikke meldinger. men smiler til meg når han ser meg. alt er så komplisert. Jeg klarer ikke skole arbeid lenger osv. men jeg får mye håp når jeg leser dette. Tusen takk for at du deler dette med oss. Bloggen din kommer til å bli satt på listen over blogger som skal leses dagelig <3

kariannevilde

12.11.2016 kl.19:15

inabellee: Huff, dette var IKKE godt å lese! Det er så vondt å gå igjennom et brudd, og enda verre er det når man MÅ se personen. Det viktigste er at man hverken oppsøker personen, møter de eller går igjennom "minnene" med den personen. Prøv å se de positivene tingene i livet du lever nå, innbill deg om at du har det mye bedre der du er for øyeblikket og gjør akkurat hva du selv har lyst til. Hvis man vil reise men ikke har penger, bit tennene sammen og jobb så hardt du bare klarer og spar pengene til du har fått det du trenger. Dette her klarer du :) Jeg heier på deg fine deg <3

inabellee

13.11.2016 kl.15:36

Skal til London med klassen min i mars, så gleder meg til det :D Tusen takk <3

ano

17.11.2016 kl.23:03

Men er det lov å spørre hvorfor du forlot så plutselig? Hva skjedde mellom dere?

19.11.2016 kl.12:20

Så utrolig sterk du er! Håper du koser deg i LA, du fortjener det beste!

Skriv en ny kommentar

hits