hits




Hva vil du bli når du blir stor?

  • 17.11.2015 kl.23:26



    • Jeg husker dette var det mest etterspurte spørsmålet da jeg var ung. Kan ikke akkurat si at det har sluttet heller. Men kan man egentlig vite 100 % hva man ender opp med til syvende og sist? Jeg husker man alltid ville imponere ved å si yrker som advokat, lege, politi, brannbann eller sjef for en stor bedrift. Jeg husker jeg alltid fikk høre hjemme, "hvis du ikke gjør det bra på skolen, vil du ende opp i kassen på kiwi". Det var jo selvfølgelig skrekkslagent for unge mennesker som ikke visste så mye om livet. Der man hverken betalte for skole, hus eller maten selv. Nei, aldri i livet om jeg skulle "sjekke" inn maten til advokatene og legene som ville blitt mine gamle klassekamerater. Her var det best man følgte med på skolen.

      Det ble nesten som et skjellsord det å ikke få seg en ordentlig utdannelse og jobb senere i livet. Det handlet jo om å bli den beste i alt? Man skulle ikke bli flau over å fortelle det man skulle jobbe med. Tenk det hvis MIN mor var en vaskedame? Da hadde hun nok kjørt rundt i en skraphaug av en bil, og jeg ville nok hatt det samme klesplagget hver dag i et år. For det var jo egentlig bare utenlandske menneskene som akkurat hadde kommet til Norge som skulle ha de flaue jobbene ingen andre gadd å ha. Var det ikke?

       

      Det kom jo alltid spørsmål; Hva jobber foreldrene dine med da? Da var det alltid en konkurranse mellom alle barna å finne ut hvem av foreldrene som hadde den beste jobben. Det var jo også de som aldri ville fortelle det. De satt bare stille, tittet ned i bakken og fiklet med hendene sine. - Vi alle visste da at foreldrene til den personen ikke hadde en velutdannet jobb. Men hva visste egentlig vi da? Hva visste vi om at utdannelse koster penger, det kostet penger å leve. 



      For definerer dine foreldres jobb deg? Definerer den hvordan status du skal få i vennegjengen eller på skolen?

      Hvorfor er det å jobbe som en advokat noe bedre enn å skulle jobbet som en vaskedame? Fordi man tjener mer penger? Hva om penger til å kunne kjøpe hvilken som helst bil, ikke var drømmen for den personen? Hva om den faktisk elsket å vaske husene til andre, at det var mye mer spennende og givende enn å skulle sitte inne dagen lang som en advokat?

      Hva om pengeboken aldri rakk frem til studiene, fordi du fikk barn for tidlig, eller hadde ikke foreldre selv som kunne hjelpe deg til det. Hvorfor skulle den personen bli sett på som mindreverdig på grunnen av yrket?



      Oj, du skal bli snekker ja. Du hadde nok ikke gode nok karakterer til å gjøre noe annet. Du har nok vært et problembarn som ikke var smart nok til å gjøre noe annet enn å hamre inn en spiker i veggen.

      Men vet du hva? De snekkerne du ser ned på fordi de bare er en snekker, har laget huset du bor i. Vaskedamene du ser ned på gjør det rent på sykehus, toaletter så du skal ha det rent når du går på do. Taxisjåføren får deg trygt hjem uansett hvilken tid det er på døgnet. Den skittende bilmekanikeren, er den som reparerer bilen din, når DU ødelegger den. Sykepleieren som de fleste tror ikke var god nok til å bli lege, er den som tar vare på deg når du er på sykehuset. Den personen som sitter våken om natten, i tilfelle du skulle trenge han/henne. De som sitter i kassa på kiwi, er de som sørger for at du skal ha mat hver eneste dag. "Søppelbilen" gjør så det ikke skal være søppel rundt huset ditt, eller at du må kjøre til søpledynga selv. Eller de som faktisk jobber på søppledynga gjør så det ikke skal være søppel spredd rundt over alt.   

       

      Jeg har jo først i mine "eldre år" funnet ut at man skal jobbe med det man selv har lyst til. Hvorfor skal den ene jobben være mindre verdt enn en jobb der du tjener bedre enn andre? Hvorfor skal spørsmålet om hva man tjener være en av de første spørsmålene folk skal spørre om når man skal starte en samtale? Burde man ikke heller spurt; Trives du med hva du jobber/driver med? For hvis man trives, hvorfor skal da økonomien ha noe å si. Hver og en sin jobb har noe å si her i verden, så da spør jeg igjen. Hvorfor skal din jobb og økonomi definere deg som person. 



      Vi har da alle en viktig rolle med hva vi gjør i livet. Om det er å vaske eller fange skurker. 

      Derfor er det viktig at dere som er foreldre prøver å lære barna deres, at ja det er viktig å fokusere på de riktige tingene i livet, men gjør det som gjør DE glad. Ikke hva alle andre vil at de/du skal gjøre, eller det som kan få deg selv til å få en bedre status i gjengen. 

      Som en klok dame en gang sa til meg; Du er kanskje ung nå, men til neste uke er du allerede "60 år". I løpet av den tiden har du nok byttet yrke 20 ganger, men så lenge man gjør ting som man er lykkelig med, hvorfor skal det være et problem!

       

       

       

      Tenk litt på dette. Vi er alle like mye verdt uansett utseende, jobb, penger, farge, religion eller størrelse.
      - Karianne Vilde






      • 7 kommentarer

      7 kommentarer

      Bente Lill

      17.11.2015 kl.23:32

      Dette med og skulle velge så tidlig er vanskelig skjønner god hvorfor mange dropper ut.

      kariannevilde

      17.11.2015 kl.23:36

      Bente Lill: Tar mye lenger tid enn 13 år til å finne ut hva man vil jobbe med...

      Mittfamilieliv

      17.11.2015 kl.23:36

      Foreldrene mine var veldig flinke her! De lot meg droppe ut av vgs for å følge min egen drøm. De har aldri krevd gode karrakterer, og de har alltid sagt att alle jobber er like viktige =)

      kariannevilde

      17.11.2015 kl.23:37

      Mittfamilieliv: Føler det er veldig vitkig at man gjør de tingene man føler for selv her i livet :)

      Stine Tokle

      17.11.2015 kl.23:43

      Veldig flott skrevet :) Enig med deg!

      kariannevilde

      17.11.2015 kl.23:48

      Stine Tokle: Tusen takk :)

      Kristin Rollstad

      19.11.2015 kl.16:08

      Når ukjente personer spør meg hva jeg jobber som, svarer jeg med at jeg er helsefagarbeider og jobber som nattevakt på sykehjem. Da får jeg bare tilbake: åja du vasker gamle romper...

      Det ikke folk forstår er at jeg passer på noens mor eller far! På natta våkner noen og går ut av rommet og lurer på hvor dem er, da kommer jeg og strekker ut en hjelpene hånd og følger dem inn på rommene sine og setter meg på sengekanten og holder vedkommende i hånda til personen sovner. De fleste dødsfall skjer på natta, det er da jeg sitter og holder en døende i hånda gjennom hele natta for at personen skal føle seg trygg! kunne skrevet så mye mer!

      Men jeg er stolt av yrket mitt! :)

      Skriv en ny kommentar



    • Designet av

      Camilla Haukjem