Kampen mot spiseforstyrrelser og livet

 Ida Marie Larssen sin historie du leser nå.

I skrivende øyeblikk angrer jeg på at forrige innlegg ble slettet, da frykten skylte over meg. Angsten satt seg fast, og jeg fikk ikke kommet fort nok inn på Blogg.no for å slette det sårbare. Enda jeg er uten 3G måtte det bare bort, og det fort. Nå skulle jeg heller ønske jeg lagret det som utkast slik at jeg alltid ville ha det, for innlegget var faktisk skrevet med sjel. Samtidig tenkte jeg å få ut noe annet som sitter å gnager på hjerteroten min. Nemlig min historie, svart på hvitt. 

 

Begynnelsen er alltid vanskelig, men jeg fyrer løs. Hva som forutsaket det jeg nå skal skrive om, var intet annet enn ussikerhet og lavt selvbilde. På daværende tidspunkt tok jeg meg selv i å google diverse dietter, treningsprogram osv. Alt som innholdt kalorier, vekt og trening. Jeg hadde rukket å laste ned min nye bestevenn på den tiden, appen som holdt kontroll på livet mitt. En kaloriteller, der jeg satt mine mål til punkt og prikke. Antall carbs, proteiner og fett hadde jeg nå endelig fått kontroll på, trodde jeg. YES, nå skal det bli forandringer. Ikke store, for jeg skulle "bare" ned noen få kilo slik at jeg følte meg konfortabel. Før jeg visste ordet av det, hang jeg over doskålen, desperat prøvde jeg å brekke meg til oppkast av middagen. Det var svette, tårer og frykt i det jeg hang der. Plutselig kjente jeg en mestringsfølelse, stolthet og glede ved å ha gjennomført akkurat dette. Det var mitt første møte med bulimien. 





Det ble både prøving og feiling, gang på gang. Ydmykelsen økte, samvittigheten ga meg en ordentlig lærepenge hver gang jeg spiste over min maksimale grense av antall kalorier. Maten som ble til "overs" måtte opp igjen, ellers kunne jeg vente meg et helvette med sammenbrudd. Desto mer jeg feilet, tok jeg meg i nakkeskinnet. Dette var noe jeg skulle klare, endelig var det min tur til å ha kontroll. Kontroll over hva kroppen min fortjente av mat. Jeg satte fokuset på vekten, den bestemte om dagen ble bra eller totalt ødelagt pga gårsdagens inntak. Hver eneste dag, måtte jeg stå på den hvite stygge vekten som fortalte meg gang på gang hvor jeg sto. Hadde jeg gått ned, var det jubel i hele huset og gladmusikk på øret ned til toget på vei til skolen. Skjedde det motsatte, var det ofte sengen som fristet mest sammen med tårene. Likevel fikk jeg dratt meg på skolen, meg og tårene. Jeg måtte planlegge, skreddersy matplan flere dager i strekk, tidspunkt og finne tid til trening. Innom butikken fant jeg noen venner, noen få av dem heter lavkarbo, 0% fett med høyt inntak av proteiner. Det var sjeldent jeg kom hjem uten mine trofaste rug sprø knekkebrød og tubeosten. Dette ble mitt faste skolemåltid, da dette var trygt og godt. Husker det var noen som undret over hvorfor jeg alltid spiste mine triste knekkebrød mens de andre gomlet i seg muffins og nystekte kanelsnurrer, som jeg er( var) så glad i. Selvom det var vinter, kaldt og surt, måtte jeg til treningssenteret. Enda togene sto stille, stoppet det ikke meg. Trening ble det. I følge meg selv fikk jeg aldri lov til å trå utenfor dørkarmen til Fresh Fitness før jeg hadde forbrent minst 400 kcal og gjerne litt til. Det kunne ta alt fra 1,5- 3 timer, det kom an på hvor effektiv jeg var. 

Jeg var sikker på at kroppen min snart ville falle av løpemølla, da jeg sprintet for harde livet. Trøtt, sliten og sulten dro jeg hjem for så å spise "safe-mat". Vekten dagen etterpå smilte til meg, dette funket. Jeg følgte så opplegget mitt, nye mål ble satt. Ettersom jeg stadig ble forfulgt av kontroll og samvittighet, var jeg lykkelig. Lykkelig av at jeg endelig fikk til dette, jeg skulle endelig få mindre mage, smalere lår og stram rumpe. Vekten gikk sakte men sikkert ned, men samtidig som jeg trente ble huden min slapp. Rompa som jeg den gang hadde, begynte å forsvinne. Søren, tenkte jeg, den som jeg alltid har fått komplimenter for. Det fikk så være, ned i vekt skulle jeg. Jeg hadde en fast tur innom Gina Tricot hver fredag da jeg skulle på fest. Jeg unnet meg enten en ny topp, eller bukse som belønning for mitt harde strev. Gleden ble større da jeg endelig hadde gått ned flere størrelser. Dette sammen med forandringen ga meg motivasjon til å fortsette og stramme opp skjema. Mange ganger knakk jeg sammen på jenterommet da jeg hadde spist godteri eller noe ulovelig. Gråten i halsen, tok jeg meg sammen og fikk kastet opp. Det hendte jeg overspiste med vilje, da jeg visste hvor lett jeg fikk det opp igjen. I mange dager øvde jeg meg på badet for å være lydløs, vasken eller dusjen sto ofte på. 



Det ble tøffere tider, å spise middag sammen med min elskende familie ble til en plage for meg og min venn. Når det ikke var jeg som tilberede maten, vokste frykten i magen. Kontroll fikk ingen ta fra meg, det var svært viktig å spille på lag med samvittigheten, da jeg gjerne ville unngå å kaste opp hvis det ikke var nødvendig. Mine kjære fem måltider, ble til ett og skole forsvant i mine dystre mørke tanker. Å skulke skolen er aldri bra, men jeg overbeviste meg selv at for trening er det okey. Dermed befant jeg meg på studioet istendenfor skolebenken. Dette visste naturligvis ingen om, da kjeft var det siste jeg trengte. Det var ord som inneholdt vekt, tynn og sporty som lød som musikk for mine ører på den tiden. 

En dag, gikk jeg amok på matfronten. Om jeg var utsultet eller ikke, gikk jeg besherk. Jeg ville så gjerne beholde maten, men fikk ikke lov. Alt kom opp igjen, sammen med tårer, snørr og neseblod. Halsen verket, og hodet kunne aldri vært tyngre. Senere fant jeg ut at jeg ikke skulle spise noe som helst den dagen, det var dumt gjort. Da jeg reiste meg opp, falt kroppen tungt og sliten ned på varmegulvet. I full despreasjon våknet jeg omtåket, og kjente en smerte ved øyenbrynet. Ingen blåveis heldigvis, men leksa var enda ikke lært. Da jeg skulle fomle meg ut av badet, snubler jeg i mine egne bein ned på gulvet enda en gang. Det ble mørkt, akkurat som i mine tanker. Kald svette og en høypuls gjorde meg skrekkslagen. Legen var neste. Resultatene var ikke all verdens, jeg hadde null næring. Mor skjønte ikke hvordan dette var mulig, jeg som trente så mye? Jeg så frisk ut, men helsen fortalte noe annet. 



Det å skulle spise ute med venner, måtte planlegges. Jeg var absolutt nødt til å regne ut på forhånd antall kalorier maten inneholdt før jeg kunne si ja til å bli med. Gikk inntaktet over grense, var jeg som oftest ikke sulten eller "hadde" spist. Tåpelige unnskyldinger jeg fant på, enda jeg var skrubbsulten. Senere ville jeg mestre antall timer uten mat og da jeg la meg for å sove, sovnet jeg med et smil om munnen. Alkoholen gikk alltid ned på høy kant, da jeg kunne late som jeg var dårlig for så å finne nærmeste toalett. Mange ganger ble jeg fersket med fingeren i halsen, og møtt med mange triste blikk. Var det nå jeg skulle åpne meg om prosjektet mitt? Jeg var da aldri syk på noen som helst måte, det måtte alle bare forstå. Ingen forstod hvor lite makt jeg hadde sammen med sykdommen, det er ikke bare å spise eller la vær å kaste opp. Skippe trening er heller ikke så lett, da alt skal følges opp. Jeg skulle tross alt ned i vekt, ikke omvendt. Vekten falt sammen med livet mitt, hele 10 kg falt. Likevel kunne jeg ikke begripe hvorfor jeg fortsatt var så tykk da jeg sto i speilet og tittet. Vekten ga meg all informasjon jeg trengte, hvorfor viste ikke speilbildet mitt resultatet. Mange ganger tok jeg meg selv i å tenkte, jeg ser enda større ut. Et forvrengt syn på kroppen, gjorde meg enda sykere. Godteri, chips og sjokolade ble fort byttet ut med sunne varianter, selvfølgelig lagd fra bunnen av. Gym som jeg alltid hatet, ble fort favorittfaget mitt og karakteren økte. 

Etter litt over ett år, leste jeg igjennom dagboken min. Alt jeg spiste sto notert ned, dager der livet smilte og dager da sorgen tok meg. Jeg sendte noen utdrag til en familiekjent, jeg kunne stole på. Nå måtte jeg prate om dette. Jeg unnskylde meg for min venninne over mitt rasende humør, og skylde på at det kom av litt smålige problemer med mat. Deretter pratet jeg med helsesøster, og ble straks tatt opp til time. Tiden var inne for å slippe bomben, være brutalt ærlig. Legge kortene på bordet, fortsatt like overbevisende at jeg ikke hadde noe problem og hvertfall ikke spiseforstyrrelser som alle de andre jentene mine hadde gått igjennom. Likevel ble mappen for spiseforstyrrende plassert på bordet og noe i meg våknet. 





Jeg begikk meg på en farlig vei, musklene skrek av smerte, hodet trengte søvn og jeg trengte hjelp. Om ikke jeg skrek etter hjelp, formidlet armene mine nok. Brødskivene som min mor lagde til skolemat falt ofte i søppla, bare fordi jeg ikke fortjente dem. I mange stunder undret jeg over om jeg i det hele tatt fortjente havregrøten til middag, da jeg ikke lenger kunne spise "varm-mat". Hemmeligheten ble først avslørt av min "kjære" tannlege som slengte en brosjyre i fanget mitt om spisfortyrrelser. Uansett prøvde jeg å prate meg bort og skyldte på all brusen jeg drakk, men den kjøpte han ikke. Jeg har ikke vært hos tannlegen siden. 

 

Ett år herjet jeg med bulimien, før jeg vant. Jeg fikk livet mitt tilbake! Etter øvelser klarte jeg å både spise mat og beholde den, enda samvittigheten presset på. Jeg mestret å spise uten å regne ut kalorier, trene normalt og unne meg noe godt her og der. Det tok tid å reise meg opp igjen, men hver dag var en ny mulighet til det bedre. Et liv uten samvittighet, søvnløse netter og tårevåte puter. Det ble til slutt en glede å spise en måltid sammen med familie og venner. Vekten stabliserte seg (gikk opp), cardioen ble byttet ut med styrke og endelig begynte kroppen å ta form med riktig ernæring og trening. Nå er jeg helt frisk, spiser godt og trener når jeg ønsker. Likevel gjelder det å være like tøff den dag i dag, da jeg fort kan havne på feil spor. Det føles godt å kalle seg selv frisk, men det vil alltid ligge en mørk skuff inne i hodet som er fyllt med fortiden. Det hender jeg lukker den forsiktig opp, men passer alltid på å lukke den godt igjen, da jeg aldri vil havne ut på villspor igjen. Jeg har lært, denne erfaringen jeg sitter med har gjort meg sterk. Så sterk at dette er noe jeg vil lære om, videreføre og til slutt ha den kunnskapen jeg trenger til å hjelpe andre som havner utenfor. 


(Bildene er funnet på google)


 

Ikke la andre klare å ødelegge livet ditt. Få hjelp, før ting går for langt. Eller hjelp andre i en vanskelig situasjon!

 

Det var Ida Marie Larssen sin historie jeg valgte å fortelle til dere. Dette var en utrolig dyp og sårbar fortelling, som jeg håper kan hjelpe andre mennesker, store eller små. Du kan finne hennes blogg HER

Del gjerne innlegget videre, for å hjelpe andre som kan være i samme situasjon. Vi er alle mennesker uansett kropp!

 

- Ta vare på hverandre - 

 

- Karianne Vilde

 

Én kommentar

Thea Hope

10.11.2015 kl.09:07

<3

Skriv en ny kommentar

hits