Hvorfor var det ingen som forstod det?

Dette her kommer til å bli et veldig personlig og sårbart tema å ta opp for min del.. Jeg prøver ikke å få sympati, men jeg føler det er viktig å få det frem. Det vil kanskje hjelpe flere som er i samme situasjon, eller slik at lærere kan endre sin tankemåte når det kommer til elever. For ja, enkelte lærere er trangsynte - de elsker englebarna som sitter på fremste rad og kan alt før de i det hele tatt har åpnet boken.

 

Det startet en sommerdag år 2000 da jeg først startet på skolen. Vi var alle spente på å se hvem vi kom i klasse med, vi hadde bare levd i 6 år så ingen visste så veldig mye om livet enda. Vi fikk tildelt hver vår klasse og denne gjengen skulle vi dele klasserom med hver dag i hele 7 år. Disse elevene skulle se hverandres første gang i nesten alt, første dag til skolen, første gang man spiste matpakken på skolen, første gangen man var i gymmen, første gang man stod forran ved tavlen osv. Kontakt læreren var også der med oss hele veien. Vi fikk faktisk en fantastisk lærer som hjalp oss med alt, hun var tolmodig, hun viste omsorg til alle, ja hun var faktisk den beste læreren man kunne få. Så vi skulle få viljen vår om å ha hun helt frem til vi skulle starte på ung. skolen. Men ting blir ikke alltid som planlagt.. i 3 klasse ble hun sykemeldt, så vi skulle få en vikar. En ung vikar som aldri hadde hatt en klasse før - Vi var hennes første klasse - Vi var nok veldig pøbler for den stakkars ferske læreren.. Alt vi egentlig  var bare å få igjen vår gamle gode lærer Berit. Hun kom noen få ganger for å besøke oss, da tok hun med seg en bok og vi satt helt musestille og hørte på henne. Men året gikk og vi så mindre og mindre til henne. 
En dag kom mannen hennes og rektor inn til oss og fortalte at Berit hadde gått bort. Hun var død. Vi kom aldri noen gang til å møte hun igjen? Hva var grunnen til dette? Hun kunne jo ikke bare forsvinne sånn helt plutselig. Hun var jo vår yndligslærer. Vi skulle ha hun helt frem til 7 ende klasse. Den drømmen døde den dagen.

 

Vi alle stilte opp i begravelsen, vi hadde med blomster for å si hadet bra til henne en siste gang.



 

Årene gikk og den nye vikaren vår hadde blitt vår faste kontaktlærer. Hun var den som skulle være med oss helt frem til 7 ende klasse. Mye skjedde på de siste årene frem til vi skulle starte på ung. skolen. Hun ble ofte sykemeld pga psyken. Det var tøft for lille henne å skulle overta denne klassen som vokste seg store og kanskje noen ganger frekkere. Vikarene kom og gikk til alle døgnets tider, vi hadde såvidt samme lærere hver dag. Men tiden fløy og vi startet plutselig i 8.ende klasse. Vi gikk ikke lenger på barneskolen, for vi hadde blitt ungdommer! Hvor kult var ikke det, vi hadde blitt så store at vi kunne gå til butikken i friminuttene. WOW - Vi fikk tildelt vår nye klasse. Vi fikk to kontaktlærere per klasse. Det var jo egentlig her alle probleme startet. Vi var gamle nok til å skulle klare oss på egenhånd. Vi skulle plutselig få karakterer som fortalte oss hvor gode vi egentlig var på skolen. Karakterer som forklarte om du var en flink eller en dårlig elev. Etterhvert som karakterene ble delt ut, ble også yndlignselevene plukket ut. Mens de som ikke fikk så bra karakterer, ble ofte kjeftet på. Vi fikk som oftest skylden for ting vi ikke hadde gjort. For det måtte være en av oss. Vi var jo problembarn siden vi slet med å få en 6'er i fagene. Man kunne merke det utrolig godt på lærerene at de hadde snakket med hverandre før de skulle møte oss. For hver gang det kom inn en ny lærer vi ikke hadde hatt før, hadde de navnene våres på et ark - der var allerede yngdlingsbarna dems favoritter fra første stund. De som ikke var det var allerede hatet før de i det hele tatt hadde sett på oss.

I de fagene lærerene ikke gadd å bry seg om meg, der de allerede hadde gitt meg opp før jeg hadde startet. Der gadd jeg heller ikke gjøre noe for fagene heller. 

Heldigvis fantes det enkelte lærere som ikke brydde seg om hva andre lærere hadde sagt fra før av. De tok hver og enkelt person som den personen de var. De tok seg tid til å høre og se. Spesielt i gymmen. Jeg var en soleklar 6'er i gym. Ingen klarte det bedre enn meg, jeg elsket hver eneste gym-time. Gym læreren var en av de beste lærerene jeg hadde, så jeg ga alt jeg kunne også i hver eneste time vi hadde med han. 

 

 

9.klasse på ung.skolen. Vi hadde startet på enda ett nytt år. Dette året hadde alle klassene blitt byttet på, fordi klassene ikke hadde fungert som de skulle. Vi hadde allerede vært inn og ut hos rektor året før pga en jentekrangel, det var det som førte til at vi alle ble byttet på. Denne gangen fikk jeg en litt eldre men god kontaktlærer. Hun var streng med forståelsefull. 

Jeg hadde blitt påvist PTSD - Posttraumatisk stresslidelse. Det var ganske vanskelig for lille meg å takle, jeg var jo ikke så gammel at jeg kunne forstå alt heller. PTSD er forskjellig fra person til person. Men de to hovedbegrepene med det er at du enten blir veldig rolig og stille, alt du vil er å gjemme deg og du tørr ikke snakke med noen. Eller så blir man veldig sint. "Heldigvis" fikk jeg den versonen der man blir utrolig sint! Jeg har et fryktelig temperament, jeg slet enda mer med konsentrasjonen, jeg talket ikke at folk stod bak meg.. Jeg måtte ha ryggen inntill vegger fordi jeg klarte virkelig ikke at mennesker stod bak meg. Alle lærerene fikk god forklaring om hva det betydde at noen hadde PTSD. De fikk beskjed om at de skulle ta hennsyn til det, og at de hvertfall ikke skulle stille seg bak meg. 

Likevell finnes det lærere som ikke bryr seg, de vil få enkelte elever til å klikke, de vil få en reaksjon på elever de ikke liker. For i dems øyne er problembarn bare promblembarn. De forstod ikke at det er faktisk de barna som sliter med å lære ting som trenger hjelpen. Ikke de barna som allerede har 6'ere i alle fag. Dere trenger ikke stå alle timene deres forran hos de, bare fordi de rekker opp hånden. Det er jo vi som ikke rekker opp hånden, vi som setter oss bakerst, det er vi som trenger hjelpen. Hvofor er det så vanskelig å forstå? Dere er jo lærere, deres jobb var å lære de som ikke kunne. 

Har det kanskje aldri falt dere inn at de som er litt problembarn som ikke har det så bra? Kanskje man ikke har det så bra hjemme, også kommer man på skolen så har man det ikke bra der heller fordi dere behandler oss som dritt? Har dere ikke tenkt over hvordan det kan påvirke et barn i senere tid...? Selvom vi ikke roper etter hjelp, betyr det ikke at vi ikke trenger det.

 

Fordi dere aldri ville forstå oss. Vi var ikke verdt bryet... Selv hvor mange personer som hadde kommet til skolen for å fortelle dere at dere ikke skulle stille dere bak meg, endte flere av dere opp med å gjøre akkurat det der. Dere ventet til jeg skulle klikke for at dere kunne kaste meg ut av klasserommet. En episode jeg husker utrolig godt var da den ene lærerene stilte seg bak meg, jeg sa klart og tydelig: " ikke stå bak meg, du vet jeg ikke talker det."  Han smilte sitt slibrige smil på skeiva, og flyttet seg ikke en millimenter. Jeg prøvde å holde pusten og telle til 10. Noe som tydeligvis skulle hjelpe. Men neida,sint ble jeg og sa "kan du flytte deg!??" . Det han gjør er å ta rettetangen min opp fra vesken min for å ta den? Jeg prøver å ta tak i den, for det gjorde meg enda mer irritert. Hvorfor skulle han ta noe som var mitt!! Han river armene mine hardt vekk flere ganger, før han smeller rettetangen min i hodet mitt. 

Han blir meldt inn til rektor for vold mot en elev. Og jeg blir tatt ut av timene hans. Ja, så dårlig er systemet at det var jeg som ble tatt ut av timene, ikke han som skapte det. Det endte med at hver gang vi skulle ha det faget, hadde jeg gym med de andre klassene. Jeg hadde gym flere timer hver eneste dag. Flere av fagene ende opp med å gjøre hjemme. 

 

 

Jeg gikk ut av ung.skolen med 4.4 i snitt, endelig var jeg ferdig med de lærene der. Nå var det videregående som var opp for tur. Jeg søkte både på Akademiet og Drammen VGS. Jeg kom inn på begge to, men lite visste jeg om det valget jeg tok da skulle være så avgjørende. 



 

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Den sommeren fikk jeg både påvist kyssesyken og prolaps i ryggen. Noe som gjorde at jeg ikke klarte å trene lenger, eller ha gym på skolen. Mitt favorittfag ble revet bort fra meg.

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Tiden gikk og jeg skulle velge skole. Jeg valgte Drammen VGS, fordi det var en veldig sosial skole. Jeg flyttet for meg selv i starten av 1. klasse. Min egen lille leilighet i Drammen, rett ved skolen. Jeg var utrolig selvstendig og elsket det at jeg kunne ha et rolig sted for meg selv. 

Ukene gikk og man kunne allerede merke da at lærerene delte oss inn etter hvor godt vi gjorde det i fagene. Uansett hvilket trinn man går i, så vil lærere alltid snakke om elevene sine. De elevene som satt forran og lærte seg hele pensum bare av å se på forsiden av boken, ble hovedprioritering og selvfølgelig stjerne eleven. Jeg gikk på skolen hver eneste dag og prøvde å motivere meg om at det kom til å bedre, tross lærerene som prøvde å ødelegge skoleåret mitt. Tiden ble tøffere og man følte seg ikke så velkommen i klasserommet av lærerene lenger. Jeg husker at naturfagslæreren vår hadde dystleksi, så han lærte oss ofte feil formler. Spansklæreren vår var polsk og kunne ikke snakke Norsk, og heller ikke så bra spansk. Man slet selvfølgelig med å prøve å forstå de tingene man skulle lære oss. Hvertfall hvis man ikke var så flink til å skulle lære seg ting på egenhånd. 

____________________________________________________________________________________________________________________________________

Jeg var 16 år da jeg fikk nyrestein. Like etterpå må jeg inn på sykehuset for å fjerne mandlene mine. Jeg mistet mye av undervisningen, men det var noe lærerene ikke brydde seg om.

 ___________________________________________________________________________________________________________________________________

 

Skolen ble mindre og mindre prioritert, for jeg var så utmattet om dagen. Jeg bare sov og sov, jeg klarte ikke trene lenger heller. Jeg måtte slutte på både cheerleading og cheerdance. Det var de to siste sportene jeg hadde klart å holde på frem til siste slutt. Trening var jo livet mitt, da jeg ikke hadde det bra dro jeg alltid å trente. Men det klarte jeg ikke lenger. Jeg kom veldig sjeldent på skolen, for lærerene ønsket meg ikke velkommen til enkelte av fagene. Jeg var jo så mye syk, og det ødela for deres undervisning. 

Tøff som jeg var, viste jeg aldri svakhet til de som ga meg ryggen. Jeg svarte som oftest tilbake med samme mynt, for de kunne jo aldri vinne over meg. Lærerene mobbet meg rett og slett. Jeg var aldri bra nok for de. Men det var jo aldri noe jeg ville vise til noen, for jeg var så tøff at ingen skulle knekke meg. Jeg bygde skjold rundt meg, som ingen noen gang skulle få lov til å bryte igjennom. Jeg kunne bli glad i noen, men aldri så glad at jeg slapp de inn. Det eneste som holdt meg oppe, det eneste som gjorde dagene mine bra, den eneste som fikk meg til å ville leve og smile var hunden min Chanel. Hun var den eneste jeg virkelig slapp inn til meg, og jeg behandlet hun som en prinsesse. Jeg visste det at hun aldri ville forlate meg.  Etterhvert som jeg hadde henne, begynte hun å utvikle samme personlighet som meg. Vi var som to dråper vann, og jeg tok hun med overalt. Når hun plutselig ble nektet å komme inn i klasserommene, begynte jeg å nekte å komme inn. Hun var den personen jeg ville ha med min side hvert eneste minutt. Hvofor kunne virkelig ingen forstå det, når jeg var så alene som jeg var? Lærerne hadde uansett ikke tid til å forstå meg, de bare ventet på at jeg en vakker dag skulle droppe ut av skolen. Men da vant jo de kampen, og det kunne jeg ikke la de være. Jeg måtte jo vinne noen kamper her i livet jeg også.

Jeg møtte opp på skolen, men var kun i de timene jeg klarte å tollere lærerene. Da jeg skulle ha de lærerene som ikke ville meg godt, satt jeg meg i kantinen. For der jobbet en fantastisk dame, som alltid var like blid og hyggelig mot alle. Hun brydde seg aldri om karakterer, og hun lagde den beste maten. 

 

 

Jeg skulle egntlig være med til Roma med reiselivsklassen. Alt var booket og klart. Jeg gledet meg utrolig mye til å komme meg bort fra alt sammen. Men 4 dager før avreise kommer kontaktlæreren min bort til meg og forteller meg at jeg ikke kan være med. Han jeg hatet mest av alle, han som også hatet meg. For de hadde bestemt seg for at jeg ikke kunne være med klassen dit. Jeg fikk heller ikke pengene igjen, for det var for sent. Takk! Takk for det, skulle dere forvente at jeg skulle bli igjen på skolen og ha timer med en annen klasse mens min var i ROMA? Selvfølgelig ville ikke jeg gjøre det..

 

Det er dere lærere som bestemmer så utrolig mye for resten av livet til en person. Dere bestemmer om man kan komme inn på den skolen man vil, dere som skal veilede oss til å ta riktige valg. De valgene som får oss til å ha en jobb som skal betale regingene våres og levebrødet vårt. Dere kan få et menneske til å føle seg så lite verdt, dere kan få folk til å ikke ville leve lenger eller faktisk bruke narkotiske stoffer. Dere lærere kan mobbe like mye som det elever kan gjøre. Det er ikke gøy da dere prøver å henge oss ut forran klassen, eller snakker dritt om oss når dere spiser lunch med andre medarbeidere. Når dere ikke viser interesse til de som ikke gjør det bra på skolen, eller til de som setter seg bakerst. Da får dere oss til å føle oss dritt. For det er ikke bare bare å sette seg fremst i klassen, det er ikke bare fordi vi er kule pøbler man setter seg bakerst. Det er fordi det er det som er trygt. Det er flere som ikke er så flinke på skolen som setter seg bak, da slipper man å føle seg så alene om å ikke forstå alt. Vi sliter som oftest med konsentrasjonen, derfor hender det at vi bråker. Vi var aldri slemme problembarn, vi trengte bare flinkere lærere som kunne forstå oss.

Jeg er veldig glad for at jeg var så sta som jeg alltid har vært og ville motbevise andre hele tiden. Jeg er glad jeg aldri lot meg påvirke med å prøve eller starte med narkotika, for å dempe følelsene. Det er også mye av grunnen til at jeg skrev innlegget "nei, til narkotika" i fjor. For det finnes alltid en annen vei selvom ting kan føles tung og jævelig. En dag vil du innse at det ikke var noe du kunne gjøre med det selv. Du må bare ha noen som forstår deg, min reddning fra å falle sammen var hunden min. Det trenger ikke være noe mer enn å faktisk skaffe seg en hund, en hund vil alltid forstå deg uansett hva og er alltid på din side.

 

  I senere tid ble en av mot-lærerene jeg hadde, den læreren som skulle lære oss å stå imot mobbing. Hun er avbildet i alle årbøkene mine med MOT t-skjorten. Hang meg ut på nettet på selveste julaften i fjor. Hun prøvde å snakke dritt om hvordan jeg var som en elev da jeg gikk på ung.skolen. Hun sa jeg bare var et problembarn og at foreldrene mine ikke hadde noe av å være stolte av. Ikke nok med at det kom dritt fra alle kanter, pga noen hadde satt ut falske rykter om meg på sin blogg. Satt jeg der alene på juaften med mine to hunder, mens jeg leste alt som stod på nettet om meg. Hvordan kunne den dagen blitt værre enn at man feirer julaften alene uansett..? Hvordan kunne en lærer som skulle lære oss at man ikke skulle mobbe og bruke narkotika skrive sånn åpent for alle på facebook? Hun gikk ut med mitt fulle navn og informasjon. 

Hvorfor skal det bli så lett å bli en lærer i en så viktig tid i et barns liv!? Hvorfor kan hvem som helst komme inn på skoler, folk som ikke klarer å håndtere barn, folk som skal veilede oss. 

Jeg hadde en god venninne av meg som skrev til henne etter hun hadde postet det på facebook. Denne mot-lærerens svar tilbake var; "Jeg har ikke tausthetsplikt lenger etter folk har gått ut av skolen" Før hun blokkerte henne på facebook.

 

 

- Det er ikke alltid man ser ting før man har blitt eldre. Hvis det har skjedd med deg, så husk at ting blir bedre. Du må ikke alltid prøve å vise deg fra din sterkeste side hele tiden, men vit det at man burde aldri ha latt lærerene ødelegge så mye for deg. 

-Takk for at dere tok dere tid til å lese min historie. Håper den kan hjelpe andre i samme situasjon.

 

- Karianne Vilde

21 kommentarer

Ida

08.09.2015 kl.19:29

wow, for ein historie! Takk for at du deler, og håper du har det bra idag :) Det er viktig å heve seg over de som trykker folk ned! :)

André

08.09.2015 kl.19:42

Da ville jeg ha anmeldt din tidligere lærer hvis hun har gått ut med ting om deg på Facebook. For det er helt feil som hun skriver at hun ikke har taushetsplikt når du har gått ut av skolen. Taushetsplikten følger henne resten av livet. Sånn er det i alle taushetsbelagte yrker.

Sølvi Birgitte Wærness

08.09.2015 kl.19:48

Utrolig sterk historie å lese! Synes du er tøff som deler noe sånt. Veldig bra skrevet :)

Lina

08.09.2015 kl.19:57

Dette viser hva som er feil med systemet idag!! Skolen legger opp til at alle skal være så gode i matte engelsk og norsk. Men hvor mange av oss trenger de fagene senere i livet? Litt er greit å kunne men alle er ikke like! Og hvorfor snakker politikerne så mye om hvordan vi skal hjelpe de flinkeste elevene når det er de som sliter med teori som burde få mer hjelp? Og tilpassa opplæring! Vi burde ha flere valgfag på ungdomsskolen og karakterer burde ikke telle så mye! Det er andre ting vi burde lære på skolen enn å pugge algebra, feks personlig økonomi og etikk, hvordan man skal behandle andre mennesker og seksual undervisning så det blir mindre festvoldtekter. Og alle klasser burde ha to lærere sånn at de får bedre tid til elevene og sånn at vi har to personer vi kan støtte oss på, hva hvis en av dem ikke liker oss? Da har vi iallfall en sjanse til med lærer nr 2. Det er så bra du skriver det her for det er personlig men det gjelder kjempe mange! Syns forresten du har klart deg kjempebra til å være "skoletaper":-) godt jobba!

Jørgen Tandberg

08.09.2015 kl.20:11

Virkelig en sterk historie Karianne.

Var nesten aldri på skolen de tre første årene på barneskolen så gikk glipp av mye, men fikk aldri hjelp til å ta det igjen og ingen lærere brydde seg når jeg ble mobbet fra 1. klasse fram til 10. klasse.

Så livet er hardt for enkelte desverre

chanel

08.09.2015 kl.20:13

Hvorfor kunne du ikke bare vist silikonpuppene dine, lærerne hadde blitt redde ! Yoyoyo I'm Karianne and I got some huge boobs"

Drammen er et høl.

08.09.2015 kl.20:47

Dette innlegget gjorde at jeg gråt; sikkelig. Jeg er utrolig takknemmelig for at du er så åpen. Jeg følte meg så sykt rammet av dette innlegget.

Jeg hadde flere lærere som mobbet meg og ødela for meg på skolen sammen med mine daglige mobbere av elevene.

En lærer jeg hadde fra 1-4. klasse prøvde å lære meg og lese. Jeg slet med å lære ting fordi jeg ble misshandlet hjemme, turte ikke si noenting og jeg klarte ikke konsentrere meg. Jeg var 9år før jeg i det hele tatt klarte å lese. Hun prøvde å lære meg alfabetet også husker jeg hun spurte meg om bokstaven "A", Jeg trodde den bokstaven het "D" og da fikk jeg høre: "Du er vel ikke SÅ dum er du?" ordet "dum" fikk jeg servert daglig av både mamma, lærere og senere elever.

I femte klasse på barneskolen hadde vi gym (som btw var mitt yndligssfag også), denne gangen skulle vi ABSOLUTT stille opp utenfor gymsalen i stede for inne. Jeg hadde ikke med meg uteskoene mine (de lå i selve skolebygget, gymsalen var en annen byggning), eller gymsko (hadde ikke råd til sånt hjemme). Jeg gikk såklart ut barbent. Alle hadde stillt seg opp i rekke inntill veggen. Jeg hadde bokstaveligtalt INGEN sted og stå, og sa det til lærerern. Det var èn plass og stå, men det var masse glasskår på bakken fordi vinduet hadde knust der. Hun ba meg stelle meg der. Jeg sa klart i fra "jeg er barbent og det er glasskår der". Det dreit hun i, og alle elevene ble redde husker jeg, alle sa det samme "HUN ER JO BARBEINT". Så skreik hun "NÅ STELLER DU DEG DER MED EN ENESTE GANG!!". Så da gjorde jeg det da, 10år og redd. Føttene mine begynte såklart å blø, og jeg husker flere skrek at jeg blødde. Da sa læreren "herlighet, er du virkelig så dum?? Hvorfor stelte du deg der vis det var glasskår der? Du er jo tjukk i hodet!". Jeg husker jeg ble drit sint inni meg, fordi jeg visste godt at hun gjorde det med vilje for å drite MEG ut mer. Hun visste at jeg hadde et helvette hjemme, og hun likte å gjøre livet mitt ille for meg på skolen også.

Samme læreren brukte og spørre meg mattespørsmål hun VISSTE jeg ikke kunne høyt foran alle i klassen (nå hadde vi blitt 11år). 6-gangen slet jeg veldig med, så da spurte hun meg om den såklar foran klassen. Dagen før hadde jeg nemlig sagt at jeg ikke kunne 6-gangen i det hele tatt. Hun stilte spørsmålet, og jeg kunne såklart ikke svaret, så så hun på meg og spurte "Er du dum?" alle i klassen kallte meg dum fra den dagen og frem til 10-ende klasse. Fra jeg var 11 til 15 år? Lærerene var med på og starte mobbing.

En lærer jeg hadde fra 8.-10. klasse, pleide å lese opp hvem som var på skolen på klasse listen hver dag. En dag så leste hun opp som vanlig, og avsluttet med mitt navn, men i stede så brukte hun mitt fantastiske kalle navn "hora" (laget av de stygge medelvene mine på den jævligste skolen i verden; Kjøsterud ungdomsskole). Alle i klassen lo, og pekte på meg og sa at "hora sitter bakerst". Hun bare så stygt på meg og smilte. På denne tiden startet selvmordstankene mine å komme, og jeg begynte å missbruke piller.

Husker en jente du også kjenner (jeg vet dette fordi hun spredde masse bullshit rykter om både deg og meg i drammen. Hun gikk på cheerleadingen) spurte meg om hva jeg fikk på karakterkortet mitt i 10.ende på klasse avsluttingen. Det året hadde jeg fått sju 5-ere, og jeg viste henne det. Så sa hun spydig "fikk DUUU det?? du er jo dum?". Husker jeg koste meg så sykt, nettopp fordi hun hadde fått dårligere enn meg.

Det var den dagen jeg skjønte at jeg faktisk IKKE var dum som alle sa. Jeg hadde trossalt fått en av de 5 beste karakterkortene i klassen. Hun læreren som mobbet meg på ungsomkolsen hadde nemlig fått baby, så vi hadde fått en ny lærer alle hatet fordi han var streng og rettferdig med karakterene. Favorittelevene til hun forrgie gikk rett ned i karakter, nettopp fordi de var ikke så gode som hun hadde latt som. Jeg ville imponere han fordi han brydde seg ikke om status på elevene. Han ga kun det man fortjente. Så jeg gjorde alltid mitt beste, og fikk 6er i alle fagene hans til slutt. Jeg likte det hatet folk ga meg på skole avsluttingen, nettopp fordi det var pure jealousy!

Jeg har nå 6er i alt, men strøk i matte ;). Tar det med god humor.

Men som du sa, lærere aner ikke hva det gjør med deg i fremtiden. Jeg trodde jeg var stokk dum i så mange år. Jeg trodde jeg var en dum hore, men desverre er jeg jomfru og 6-er elev, så tydlivs er jeg ikke det folk beskrev meg som. Haha. Jeg ville motbevise så hardt at jeg faktisk ble det motsatte av det de sa.

Du er et fantastisk menneske Karianne, og jeg digger deg! Takk for at du deler så mye av deg selv på bloggen. Elsker at folk motbeviser alt som er sagt om dem! Er helt ærlig stolt av deg!

Klem

Maria

08.09.2015 kl.20:54

Vet akkurat hvordan du hadde det på Drammen vgs. Satt i samme båt selv! Det året jeg startet i andre klasse på Drammen vgs, så kom de med en såkalt "kampanje" om å sørge for at ingen dropper ut av skolen. Jeg fikk heldigvis byttet fagene mine etter å ha kranglet med rådgiverene siden læreren min i det ene faget jeg hadde valgt virkelig mobbet meg ut, alle prøver jeg hadde fikk jeg stryk på, samme gjaldt det gruppeoppgaver hvor vi fikk felles karakterer. De på gruppen min fikk 5, jeg fikk stryk. Så det sier jo litt om hvor mye enkelte lærere på drammen vgs mobber ut elever. Jeg klarte å dra på skolen og var på skolen frem til siste dag i tredje klasse, men jeg klarte ikke å fullføre fordi lærerne der ikke gadd i å hjelpe meg når jeg spurte. Er vel en grunn til at jeg har klart å fullføre skolen som privatist. Kostet meg altfor mye penger, og lærerne på Sonans var så mye mer forståelsfulle, dømte ikke folk pågrunnlag av andre lærere! Stå på Karianne, du har kommet kjempelangt i livet ditt! Du er ei fantastisk jente, med bein i nesa som ikke gir seg!

kariannevilde

08.09.2015 kl.21:39

Ida: Tusen takk for gode ord :)

kariannevilde

08.09.2015 kl.21:41

André: Ja, den tanken har jeg gått med lenge. Det var vanskelig å gjøre noe der og da, iogmed at det var på selveste julaften så jeg ikke ikke anmelde noen da. Vurderte også å snakke med skolen, men de hadde julefeire... Men har tatt vare på alle bevis hvis det skulle være noe.

kariannevilde

08.09.2015 kl.21:42

Sølvi Birgitte Wærness: Tusen takk for varme ord <3

kariannevilde

08.09.2015 kl.21:44

Lina: Jeg er helt enig! Det er helt sykt hvordan ting er styrt nå til dags. Det er bedre at alle har et gjevnt snitt, istedenfor at bare de som er flinke til alt har topp karakterer, mens de som ikke er fullt så flinke skal ligge på styrk... Noen må få opp øynene for dette snart.

Tusen takk for gode ord :)

kariannevilde

08.09.2015 kl.21:45

Jørgen Tandberg: Trist å høre Jørgen :-/ Sykt at lærere ikke tar hennsyn til at andre ikke lærer like bra!

Stå på videre :-)

kariannevilde

08.09.2015 kl.21:55

Drammen er et høl.: Herregud. Sitter her med tårer i øynene. En utrolig trist men sann historie du har skrevet til meg. Det er utrolig hva en lærer faktisk kan gjøre. De ødelegger så utrolig mye mer enn man skulle trodd! Trist at du fikk selvmordstanker etter hva noen nolifere har sagt til deg. Men du er et levende bevis på at man er ikke dum selvom man ikke forstår alt, man trenger bare litt ekstra tid og tolmodighet til å kunne vise seg frem.
Ble veldig kvalm av det du skrev om det mattestykke hun prøvde å få deg til å si forran alle. Lærere er utspekkulerte ****** som bruker sin makt til å mobbe andre elever, det enkleste er å ta de som de vet ikke har det så bra hjemme...

Jeg er utrolig stolt av hva du har klart, med kun en ny lærer :-)

Stå på videre og ikke la noen knekke deg!

Tusen hjertelig takk for fine og gode ord, virkelig <3

kariannevilde

08.09.2015 kl.22:00

Maria: Jeg kunne faktisk ikke fått sagt det bedre selv. Kjenner meg utrolig godt igjen med de gruppekarakterene der ja...... Utrolig at de ikke prøver å hjelpe hver og enkelt. Hjelpe de med å finne de fagene som passer de best. Vi går jo på skolen for å lære, ikke for å bruke opp de 13 årene på å ha et sted å henge!

Ufattelig.
Utrolig bra du fikk ordnet tilbake karakterene dine, trist det kostet så mye penger. Det er penger man egentlig aldri skulle trengt å betale, hadde bare systemet og lærerene vært annerledes.

Stå på videre! Tusen hjertelig takk for gode og fine ord. Det varmer <3

Sindre

09.09.2015 kl.00:14

Virker som om du grer alle under samme kam her nå. Selv om du har dårlige erfaringer betyr det ikke at alle lærere er 'utspekulerte' jævler. De aller fleste gjør jobben sin, så må heller skolesystemet klandres for at en lærer ikke klarer å ta seg av tredve elever. Tydelig at miljøet på skolen du har gått på ikke har vært all verden, men kunne du gjort noe annerledes selv? Når du klager på at du ikke fikk ha med hunden din i klasserommet er på en måte lista lagt..

HELENE

09.09.2015 kl.20:41

Hei, utrolig sterk historie som tydelig viser at det er så mye galt i skolesystemet,

du burde være stolt over deg selv som var sterk nok til å kjempe imot :) !

- Jeg lurte på om du kanksje kunne ha laget en sminke video ellernoe lignende? :)

10.09.2015 kl.17:21

Skyld på lærerne. Du må gjøre en innsats selv for å komme noen vei.

Ingeborg Gussiås

10.09.2015 kl.21:13

Denne læreren har bryt taushetplikten sin og fortjener å miste jobben! Det gjør også han som slo deg med rettetangen...

Sandra

20.11.2015 kl.19:43

Hei!

Så fantastisk bra skrevet! Jeg jobber som lærer selv, og jeg blir utrolig provosert og lei meg på dine vegne og andre elever som har opplevd lignende ting. Det er overhodet ikke greit av voksne mennesker,- lærere å oppføre seg sånn ovenfor elever! Du kan trøste deg med at lærere som er så fæle er kanskje ikke alltid så godt likt av andre lærerkollegaer heller... Om de oppfører seg slik mot de også da, det er jo ikke sikkert.

Hmm.. om du vil, kunne jeg ha delt dette på facebooksiden min? Bare om du føler deg komfortabel med det altså. Uansett, kjempebra at du står fram og deler din historie. Jeg har selv opplevd tøffe ting som lærer, men de kjipeste tingene har faktisk ikke vært elevene. Det er de som gjør jobben min viktig, det er derfor jeg er lærer! Men av og til kan systemet eller andre kjipe ting eller mennesker svikte. Det er utrolig kjedelig for alle parter...

Som elev på barne og ungdomsskolen klarte jeg meg greit, men jeg husker noen ganske forferdelige lærere fra videregående... Husker blant annet en som jeg ikke hørte på en gang. Hun sa ordrett til meg "Ja, vi to ble jo litt uvenner før ferien. Det har jo påvirket karakteren du fikk og gjort at du ikke fikk mer enn 3 på prosjektet." Hah må nesten le. Utrolig uprofesjonelt!

Stå på videre, og ikke la noen knekke deg! Husk at lærere er også bare mennesker, og sånn er det med mennesker generelt. Noen er dårlige og noen er gode. Og vi trenger flere bra folk her i verden! <3

kariannevilde

21.11.2015 kl.17:59

Sandra: Tusen takk for fine ord <3

Ja, det er sånn verden har blitt. Det er nesten sånn at enkelte lærere vil "ta igjen" for ting de andre fikk gjort da de gikk på skolen, at de vil at andre skal lide.
Skjønner ikke hvorfor enkelte vil prøve å gjøre utdannelsen værre for enkelte elever, som bare prøver å komme seg igjennom skoleårene..

Men ja, du kan dele dette innlegget :) Føler det er viktig at det kommer frem, og at det kanskje kan hjelpe andre mennesker der ute :)

Skriv en ny kommentar

hits